Hun var i skapet hans, løftet på bukser og gensere, gikk til sengen igjen og flyttet puten, følte med hånden over lakenet etter ujevnheter. Løftet på den tunge madrassen for å kikke under. Og der, på sengebunnen av tre, lå tegnemappen. Brun og eksklusiv, med skinnlissen pent knyttet. Hun trakk den frem, kikket fryktsomt ut av det åpne vinduet. Løsnet knuten, åpnet mappen, og fjernet det silkeaktige beskyttelsespapiret som lå øverst. Og så rett på en tegning. Den var utført med bløt blyant. Motivet hadde et gulnet skjær, det var fiksativet som fikk tegningen til å se gammel ut. Men i alle dager, tenkte hun, har han fått seg jente? Øynene hennes lette etter mening i alle strekene, mens hjernen jobbet på spreng.
En tenåring bare, i sommerklær. Hun lå i gresset mellom lyng og strå, som en filledukke noen hadde slengt fra seg. Kledd i trøye og rutete skjørt. Trusen var trukket ned til anklene, den ene skoen var falt av. I bakgrunnen skimtet hun trær og noen lave busker. Hun stirret og stirret på bildet. Hadde hun ikke visst bedre, ville hun ha trodd at jentungen var død. Selvfølgelig var hun død. Ingen ligger sånn, med stirrende øyne og gapende munn, og med trusen nede ved anklene. Hun lukket mappen i panikk, knyttet lissen, falt ned på sengen hans og kjente en tørrhet i munnen, hva skulle hun tenke, hva skulle hun tro! Kunne dette i det hele tatt forklares? Hun reiste seg og løftet madrassen igjen og la mappen på plass. Kom seg ut av rommet og lukket døren, fant plassen sin i sofaen, nappet til seg en pute, holdt den foran seg som et skjold. Ikke en skoleskyter nei, men noe annet, noe helt forferdelig. Hun begynte likevel å lete etter en forklaring. En forklaring som ikke skremte vettet av henne, noe hun kunne le av siden. Hun hadde ikke sett ordentlig på tegningen, selvsagt hadde hun ikke det, derfor hadde hun sett feil. Hun hadde sett i noen få sekunder, og det hun hadde sett, hadde hun misforstått. Som øyenvitner, tenkte hun. Det folk sier de har sett med sine egne øyne, det har de ikke sett, for det er hjernen som tolker signalene fra synsnerven, og hjernen vrir tanken i den retningen som gir gevinst, eller mening, eller i den retningen som er farget av angsten. Hun hadde lagt noe i tegningen som ikke var der, det skjedde fordi hun var sliten og nedtrykt, fordi hun ikke forsto ham og ikke visste hva han skulle bli til i verden, om han hadde noen fremtid, eller hva slags fremtid. Hun hadde gjort den åpenbare feilen å trekke forhastede slutninger. Panikken ødela klarsynet og evnen til å tenke rasjonelt. Altså måtte hun se en gang til. Denne gangen skulle hun se ordentlig. Igjen kikket hun fort ut av vinduet før hun gikk til rommet hans for andre gang. Hun løftet madrassen, trakk mappen ut, fant tegningen, satte seg på sengen og så på den lenge. Lukket øynene og åpnet dem igjen, så på den en gang til, lot blikket følge alle strekene. Det fantes bare én måte å se henne på. Ellef hadde tegnet en død jente. Med et stivt, stirrende blikk og trusen nede ved anklene. Munnen var åpen, håret var bustete. I høyre hånd hadde hun revet opp noe gress, den ene foten var vridd i en merkelig stilling
Til toppen
