To forsvunne kvinner. To uløste saker. To forskjellige måter å etterforske på. I bok nummer tolv settes politietterforsker William Wisting på sitt livs prøve.
| Forfatter: | Jørn Lier Horst |
| Innbinding: | Innbundet |
| Utgivelsesår: | 2017 |
| Antall sider: | 379 |
| Forlag: | Gyldendal Norsk Forlag |
| Språk: | Bokmål |
| ISBN/EAN: | 9788205505643 |
| Kategori: | Krim og spenning |
William Wisting. Politimann med samvittighet og ekte engasjement. Han glemmer aldri sakene som ikke lot seg løse. Cold cases. En av dem er Katharina-saken. Den 10. oktober for 24 år siden forsvant Katharina sporløst fra sitt hjem og ektemann Martin Haugen. Hun hadde forsvunnet en gang før. Da het hun Katharina Bauer, var 21 år, bodde i Østerrike, satte seg på motorsykkelen og endte ferden hos Martin i Norge. Hva skjedde andre gang hun forsvant? Lever hun fortsatt? Er det mulig å løse Katharina-koden?
Hva skjedde med Katharina?
Ektemannen Martin har alibi. Han var på jobb for Statens Vegvesen i Trøndelag, åtti mil fra hjemstedet. 10. oktober hvert år besøker Wisting Martin hjemme på gården. En trøst og bekreftelse på at politiet ikke har glemt saken.
Da Katharina forsvant, etterlot hun seg en ferdig pakket koffert og en papirlapp på kjøkkenbenken. På papirlappen flere tall med firkanter rundt, samlet i ulike formasjoner. I dag er det 10. oktober, regnet høljer ned og det er klart for besøk nummer 24.
En skikkelse mellom trærne
For første gang er Martin borte når Wisting ankommer. Mye tyder på at ting ikke er slik de skal være. Katten er utestengt i det øsende regnværet, og Martin har sykmeldt seg. Når Wisting drar tilbake til det tomme huset senere på kvelden, ser han en skikkelse forsvinne mellom trærne idet han parkerer. På andre siden av veien bor Steinar Vassvik. Han har en tre års voldsdom bak seg, og svarer med enstavelsesord i avhør. Like ved bor Inger-Lise Ness, Martins eks-kone, fortsatt hevngjerrig etter det som skjedde da Martin forlot henne. ”Du vet ikke det jeg vet,” sier hun når Wisting oppsøker henne. Et åpent budskap. Det er alt han får ut av henne.
Et spill med skyhøy innsats
Så dukker Adrian Stiller opp. Han leder en gruppe Kripos har opprettet for å se nærmere på cold cases. Nadia Krogh ble kidnappet to år før Katharina forsvant, kidnapperen ba om tre millioner kroner i et brev. Ved hjelp av nye etterforskningsmetoder har Kripos funnet Martin Haugens fingeravtrykk på brevet. Stiller er Wistings rake motsetning. For han er etterforskning et spill med skyhøy innsats, der han har rett til å manøvrere etterforskerne dit han vil for å løse saken. Og kan Katharina-koden løses i dragsuget av Nadia-saken?
Wistings moralske dilemma
Det er viktig for Stiller å lykkes i sin første sak. Han har laget en etterforskningsplan der Wisting er sentral. Han vil ha Wisting til å gå undercover på Martin, og benytter seg også av Line, datteren til Wisting, som er journalist. Samvittighetsfulle, rettsindige Wisting har fått et moralsk dilemma midt i fanget. Vil han villede og bedra et menneske som har blitt som en slags venn etter 24 år? Dessuten vet Wisting noe Stiller ikke vet. Den mistenkte er i øyeblikket forsvunnet.
Nye etterforskningsmetoder
Den tolvte boken om Wisting tar opp tråden der det startet i 2004. Etterforskning av cold cases. Så levende, så realistisk, Jørn Lier Horst er i sitt ess når han kombinerer de gamle, kalde sakene med nye etterforskningsmetoder og Lines podkast i VG. Når Wisting settes på prøve og en ny etterforsker seiler opp ved siden av ham, gir det etterforskningen en helt ny dimensjon. Det eneste som er sikkert er at én lyver. Løgnens natur er et hett tema også i Katharina-koden. Og det store spørsmålet: Hvem er det egentlig som lyver?
Av Bernt Roald Nilsen
En folkets krimforfatter har han blitt kalt. Jørn Lier Horsts realistiske politikrim leses i alle lag i den norske befolkningen, og det er det en god grunn til! I bøkene hans kjenner vi oss igjen, vi forstår noe mer om etterforsking og system – og ikke minst vi får bli med sympatiske, hardtarbeidene og samvittighetsfulle William Wisting i oppklaringen av saken. Det er befriende lite spektakulær vold i Horsts krim – det er omtrent slik det er i virkeligheten; de mest kompliserte sakene har som oftest en enkel løsning – det gjelder bare å få øye på den! Og det er godt å lene seg på trygge William Wisting når han tar tak i cold casen om Katharinas forsvinning. Wisting har aldri klart å slippe denne uoppklarte forsvinningssaken, og med en sta og nidtid systematikk dras både vi og Wisting inn i en krimgåte som har usedvanlig godt skjult løsning. Katharina-koden er en så realistisk og velskreven krim at vi i Krimklubben er Horst evig takknemlig for at han valgte å skrive bøker på heltid. Når vi i tillegg vet at nettopp denne boken springer ut av Horsts arbeid som politietterforsker i den mye omtalte Kristin Juell Johannesen-saken, drar troverdigheten og intensiteten seg enda et hakk til. Dette er politikrim på sitt beste!
Anja Rålm, Redaktør
Han holdt ut i nesten ti år. Jobbet dobbelt. Både som politimann og forfatter. I 2013 måtte han ta et valg. Det som startet som en hobby var blitt en ustoppelig lidenskap.
Han har lært håndverket på egen hånd. Det begynte med en såkalt cold case i 2004, boka het Nøkkelvitnet. Så kom åtte romaner på åtte år før han forsto at han måtte forlate et yrke han elsket. Et miljø han fortsatt savner. Det å være der det skjer. Nå løser han det på en helt annen måte. Ved hjelp av realistisk politikrim. Og leserne elsker det.
Stor skriveglede
– Det er faktisk sant, jeg får nesten dårlig samvittighet når jeg gjør noe annet enn å skrive på prosjektene mine. Gleden ved å skrive er stor, og selvsagt hjelper det at leserne vil ha det jeg leverer. Men jeg må prioritere hardt. Det sosiale taper i kampen mot skrivingen og familien, smiler Jørn Lier Horst når han forteller om sin store lidenskap. Mannen er svært målrettet, må vite.
Folkets forfatter
Det var politimann han ville bli. En sånn politimann som folk elsker. En Kurt Wallander. Kanskje fordi han kastet seg over Henning Mankells forfatterskap på Politihøgskolen. En etterforsker uten høye tanker om seg selv, og kjent for integritet og menneskelighet. Lier Horst var på god vei til å bli det selv, men så var det den litterære drømmen om William Wisting. En innertier av en drøm, er det lov å si i dag. Bøkene til Lier Horst leses av alle slags mennesker og folk i alle aldre. Han er rett og slett blitt folkets forfatter.
Basert på Kristin Juell Johannessen-saken
– Ideen om Katharina-koden er basert på saken om Kristin Juell Johannessen, som jeg etterforsket, og som det tok sytten år å løse, sier Lier Horst. I flere år holdt han kontakt med faren til Kristin, ikke minst for å fortelle at saken ikke var glemt. Lier Horst ville med Katharina-koden lage en realistisk, skjønnlitterær fremstilling av arbeidet med en eldre kriminalsak ved å bruke nye, moderne etterforskningsmetoder som infiltrasjon, avlytting og hemmelig overvåking.
Løgnens karakter
– Løgn og løgnens natur er et sentralt tema i Katharina-koden. Løgn er for så vidt noe vi alle driver med på et eller annet nivå, men hva skjer med et menneske når løgnen blir så sentral at du velger ensomheten? I Katharina-koden er det flere ensomme mennesker, og det er opptil leseren å finne ut hvem som er den store løgneren, sier Lier Horst, og legger til at Wisting også preges av ensomhet etter at hans kone døde for noen år siden. Kanskje trøster han seg med troen på at han som etterforsker kan bidra til å skape en bedre verden.
Erfaringen fra tiden i politiet har gjort Horst strukturert, og den setter ham i stand til å skrive autentisk. – Det er ingen fare for at jeg skal gå tom for ideer, sier Horst, og viser til en verden full av kriminalitet og urettferdighet. Så alt ligger til rette for at den populære forfatteren kan fortsette med det han liker aller best: Å skrive så godt som mulig – for folk flest.
Kanskje var det fordi hun, som så mange andre, hadde akseptert den forklaringen som de fleste hadde forsonet seg med. At Katharina Haugen en mørk oktobernatt for 24 år siden hadde valgt å ta sitt eget liv.
Men hvor var det i så fall blitt av liket?
En alternativ teori var at det hadde skjedd en ulykke. At hun hadde gått en tur, falt og blitt liggende. Men det reiste bare enda flere spørsmål enn det ga svar.
Uansett om hun hadde forsvunnet på den ene eller andre måten, så var det også de andre tingene. Det som gjorde at Wisting tok saken fram igjen, år etter år. Som det med den mystiske koden på kjøkkenbordet, mannen i nabohuset som han aldri ble klok på, og dette med den ukjente faren hennes. Og så var det blomstene. Fjorten røde roser.
Amalie hadde reist seg. Hun sto i sin egen verden og holdt seg i armlenet på en stol mens hun beit i en fargerik plastrangle.
Wisting smilte til henne før han åpnet en av permene og fant fram avhøret av en av de siste som hadde sett Katharina Haugen i live. Det var en venninne som het Mina Ruud. Hun og Katharina sang i kor sammen og hadde kjent hverandre i fem år. De siste ukene hadde ikke Katharina vært på øvelsene. På telefonen hadde hun forklart venninnen at hun ikke var i form, at hun ikke hadde overskudd. To dager før hun forsvant hadde Mina derfor dratt hjem til henne. Katharina hadde ganske riktig sett både sliten og blek ut. Det var tydelig at noe plaget henne, mente Mina. På direkte spørsmål hadde Katharina bare avfeiet det og forklart at hun hadde begynt å ta noen vitamintabletter i håp om å bli bedre. I avhøret forklarte Mina at hun hadde sett en større forandring hos Katharina i løpet av det siste året. Hun var vanligvis det Mina kalte et overskuddsmenneske, bestandig glad. Sprudlende, var ordet som ble brukt. Men så måtte det ha skjedd noe som gjorde at hun endret personlighet. Hun holdt seg hjemme. Gikk sjelden ut, var nesten aldri sammen med venner lenger. Ble innesluttet, nedstemt og taus.
Det var to setninger i forklaringen som Wisting hadde lest mange ganger. Det var som om Katharina bar på noe mørkt, hadde Mina Ruud sagt til etterforskeren som avhørte henne. Som om hun hadde en hemmelighet hun ikke kunne fortelle noen.
Det var flere som beskrev Katharina Haugen som depressiv før hun forsvant, både venner og arbeidskollegaer. Det var en utbredt oppfatning at det skyldtes at hun lengtet tilbake til familien og andre kjente i Østerrike.
