Om forfatteren Matthew Blake

- Å dykke i minnenes univers

Kan målet hellige middelet? Dette er et spørsmål som du kanskje får svar på når du leser Sophie av Matthew Blake. Han tar et dypdykk ned i psykologiens verden, blander intriger og spenning i sin stødige undersøkelse av menneskets natur. Kan vi stole på våre egne minner – enten de er forvitret av demens eller ikke?

Den britiske forfatteren Matthew Blake har fått stor internasjonal oppmerksomhet de siste årene for sine psykologiske thrillere.

Blake bor i London og brakdebuterte med krimromanen Anna O i 2024.  Blake har studert engelsk ved Durham University og Merton College, Oxford. Før han ble forfatter på heltid, jobbet han i ti år som politisk rådgiver og taleskriver i det britiske parlamentet.

Blake romandebuterte med den internasjonale bestselgeren Anna O i 2024. Denne boken ble solgt til over 40 land og ble en global bestselger. Krimromanen handler om en kvinne som dreper to venner i søvnen, og deretter faller i en dyp søvn i fire år. Anna O ble kåret til "Årets mest omtalte thriller" av NBCs Today Show.

Nå er endeligden psykologiske minnethrilleren Sophie tilgjengelig for norske lesere! Dette er en følelsesladet fortelling som befinner seg et sted mellom en historisk thriller og moderne psykologisk krimfiksjon. Handlingen veksler frem og tilbake mellom 1945 og et Paris som tar for seg de umiddelbare ettervirkningene av krigen, og nåtiden der Olivias demente bestemor tilstår et drap hun bestemt mener hun må ha begått i denne kaotiske perioden.

Krimromanen Anna O er under utvikling som en TV-serie for Netflix i samarbeid med Warner Bros.

Til toppen

Utdrag

«Ifølge hotelldirektøren påsto mormoren din at hun heter Sophie Leclerc, og så forlangte hun å få tilgang til rom 11.»

«Mormor har slitt med hukommelsen en stund nå. Hun må helt åpenbart ha blitt forvirret. Svært forvirret, høres det ut til. Hun blander malerier og det virkelige liv.»

«Er det en formell diagnose?» Det er her det blir mer trøblete. «Hun hater leger, hater å bli tatt prøve av. Hun har alltid sagt at hun ikke ønsker å vite hva som er galt med henne. Men hun har ikke vært frisk på mange år.»

Ingen av oss våger å uttale D-ordet. Det hviler en forbannelse over det, akkurat som med K-ordet. Det er alltid lettere å si at noen er «glemsk» eller har «dårlig hukommelse». Hukommelse er jobben min, men selv jeg har mine hemninger.

«Du har ennå ikke fortalt meg hva som har skjedd.» Førstebetjent Vidal hoster. «For omtrent en time siden kom mormoren din inn i lobbyen her på Lutetia Hotel. Hun sa at hun het Sophie Leclerc. Og så kom hun med en tilståelse.»

Jeg stopper omsider utenfor skolen. Den ligger like ved Oaks Park High School, den samme som jeg gikk på. TJ har ryggsekken sin på kneet, og jeg lener meg mot ham og gir ham en klossete klem og hvisker at han skal løpe til morgensamlingen. En bølge av dårlig samvittighet skyller gjennom meg, for at jeg ikke har fått ham hit i tide, og jeg lurer på om jeg er mer lik moren min enn jeg innser. Hun sa at det å komme for sent var hennes måte å protestere mot kapitalismen og det militærindustrielle komplekset på. Hun sa det samme for å få meg til å bære ut søppelet.

 Jeg vender oppmerksomheten mot telefonsamtalen igjen. Har mormor tilstått en forbrytelse? Hun er mye, mormoren min, men hun er ingen forbryter. Hun er alltid ganske fornuftig, selv om hun er kunstner. Men førstebetjenter i det franske politiet ringer meg ikke på grunn av butikktyveri eller fordi gamle mennesker har stukket innom for en tissepause. Dette føles mer truende.

«Hvilken forbrytelse er det hun har tilstått?» spør jeg. Stemmen er rolig, men illevarslende. Det skremmer meg. «Mord», sier han til slutt.

Til toppen