Jeg ble vekket av dørklokken. Et blikk på mobilen avslørte at det fremdeles var natt. På denne tiden av døgnet hadde jeg ikke lyst til å snakke med et eneste menneske. Jeg snudde meg i sengen og trakk dynen over hodet, men det hjalp ikke. Den irriterende lyden lot seg ikke stenge ute. Jeg bannet høyt og forlot sengevarmen, knyttet beltet på slåbroken mens jeg gikk ned trappen.
Synne sto utenfor. Hun hadde regndråper i håret, prøvde å smile, men fikk det ikke helt til.
«Beklager,» sa hun lavt. «Jeg vet det er tidlig, men …»
Setningen rant ut i ingen ting. Jeg åpnet døren på vidt gap uten å si noe, lot henne komme inn, løftet kåpen av skuldrene hennes, gikk ut på kjøkkenet og satte på kaffemaskinen.
[ …]
«Hva er galt?» spurte jeg.
«Har du ikke sett på nyhetene, Mikael?»
«Klokken seks om morgenen?»
«Det lå ute på nettet allerede i går kveld.»
Jeg ristet på hodet. «Jeg leste en bok.»
Hun ble stum igjen, som om hun ikke fant ordene. «Det er et drap,» sa hun omsider. «Eller flere drap, egentlig. En hel familie. I Dalheim.»
«Oi,» sa jeg. «Nei, det har jeg ikke fått med meg. Men hva …»
«Det er min skyld,» brast det ut av henne.
«Hvordan kan det være din skyld?»
Hun trakk pusten dypt og skjelvende. «Det er Magnus Sandtorvs familie som er døde.»
«Du snakker om han som drepte broren sin?»
«Ja. Han stakk av fra sikkerhetsavdelingen på Sandviken i går. Overlegen advarte meg. Han sa at Sandtorv var farlig, men jeg … jeg bare kjørte på. Jeg var så fornøyd med meg selv da jeg fikk presset gjennom at han skulle få lufteturer utenfor sykehuset, og så … dette.»
«Er du sikker på at det virkelig er Magnus Sandtorv?»
Synne trakk resignert på skuldrene. «De har ikke gått ut med navn ennå, men alt stemmer. Åstedet er i Dalheim, gjerningsmannen er i slekt med ofrene, han har drept før. Det finnes grenser for tilfeldigheter.»
Jeg lette etter de rette ordene.
«Det er uansett ikke din skyld. Det er ikke du som besitter den medisinske ekspertisen. Til sjuende og sist er dette legenes ansvar. Alt du har gjort er å stå på for din klient, slik du var forpliktet til.»
Hun ristet langsomt på hodet. «Det er alltid det vi sier til oss selv, at det ikke er vårt ansvar hvis det skjer noe, at vi bare gjør jobben vår.»
«Vi sier det fordi det er sant.»
«Men det var ikke slik, Mikael. Jeg vant ikke frem med juridiske argumenter, det kunne jeg ha levd med selv om konsekvensene ble grusomme. Det jeg gjorde var uetisk, det var ren utpressing. Jeg truet overlegen med skandale, fordi de hadde utsatt Magnus Sandtorv for lovstridig behandling. Jeg tvang overlegen til å gjøre noe som han egentlig mente var uforsvarlig.»
«Du kunne ikke vite …»
Til toppen
