Suksessforfatteren som belyser samfunnets skyggesider

Er du fan av Camilla Läckberg, Lisa Gardner eller Liza Marklund? Da kan du glede deg til Skytsengelen av Sofie Sarenbrant, for når det kommer til å skildre vår overfladiske samtid, er det få som slår denne stjerneforfatteren.

Sarenbrant har uttalt at hun anser det å være redd som en gave. For henne er det terapi å skrive ned skumle tanker. Og når frykten kombineres med en livlig fantasi, blir det bøker av det.

Den stockholms-baserte journalisten debuterte allerede i 2010. Hun ble raskt utropt til Sveriges nye krimdronning for sine virkelighetsnære, smarte historier med høyt tempo og driv.

Siden har hun utgitt en lang rekke krimromaner, og har klart mesterstykket å bli kåret til «Årets krimforfatter» i Sverige hele tre ganger!
Hun har også solid internasjonal suksess, bøkene hennes er utgitt i 17 land og har solgt over 6 millioner eksemplarer. Her i Norge har hun sanket flere gode terningkast og er jevnlig å finne på topplistene.

Bøkene om politietterforskeren Emma Sköld er i høy grad relasjonsdrevet, og kombinerer fengslende spenning med viktige temaer i samtiden som rasisme, mobbing og psykisk helse.

Da Sarenbrant skulle danne seg et bilde av karakteren, ble det raskt klart at den ikke skulle være av det stereotype, mannlige slaget.
– I stedet for en sliten, alkoholisert sjefsetterforsker i hovedrollen, ville jeg ha en ung, ambisiøs kvinne på min egen alder, forteller Sarenbrant.
Emma Sköld følger i sin fars fotspor, riktignok uten hans velsignelse. Faren mener nemlig bestemt at det å være i politiet innebærer altfor høy risiko.

Men Emma elsker sin fartsfylte jobb som drapsetterforsker, og er fast bestemt på å vise hva hun duger til i en mannsdominert bransje, hvor unge kvinnelige kolleger ofte blir møtt med fordommer.

Det skal vise seg at hun er dyktigere – og har mer mot til å stille spørsmål ved ting – enn de fleste andre.
Faktisk er hun noen ganger litt for smart og rettferdighetssøkende for sitt eget beste, og lar sin far få rett når hun dras inn i farlige situasjoner det blir vrient å komme seg ut av.

Til toppen

Han stirrer opp i det sprukne taket og håper at det skal rase ned. Døden har aldri vært så etterlengtet, han har ligget her altfor lenge. Uker er blitt til måneder. En evig lang isolasjon med edderkopper og fluer som eneste selskap. Liggesårene er uutholdelige. Det er en merkelig følelse å sitte i fengsel, men uten å være innelåst. Han skotter mot stålgitteret i døra, som står på gløtt.
Det er bare å reise seg opp og gå.
Hvis det ikke var for at han var fanget i egen kropp.

Noen fluer surrer desperat borte ved vinduet, som er så dekket av støv og spindelvev at solstrålene ikke trenger igjennom. Til slutt gir insektene opp forsøkene på å komme seg ut og leter i stedet opp den stinkende kroppen hans. En flue lander på kinnet, og han vifter den oppgitt bort.
Det vender seg i magen når han ser de lange, gule neglene. Hvem er han blitt?
Han vil ikke engang at noen skal finne ham, ikke i denne tilstanden. Stanken av urin og avføring fyller rommet. Håpet har sneket seg ut gjennom dørsprekken og overlatt ham til sin egen skjebne.

Kjærligheten oppfører seg besynderlig noen ganger, tenker han, og senker de skjelvende hendene mot den skittenbrune dyna. Den man elsker, er kanskje den man egentlig burde ha fryktet. De gale valgene ble ødeleggende, ikke bare for ham selv. Det er umulig å fullføre tanken.
Skyldfølelsen er for tung å bære.
Han husker hvor fantastisk det føltes i begynnelsen. Det var ikke den minste tvil eller bekymring. Ikke da. Men nå ser han selvsagt et mønster som langsomt ble mer og mer intenst. En hverdag som krympet litt etter litt. Det var feil ved vennene hans, han måtte ikke jobbe for lenge, de skulle flytte sparepengene hans over på felleskontoen og pusse opp huset. Ikke sånn som han ville ha det, men hvorfor henge seg opp i detaljer? Noen ganger må man sette egne behov til side, ellers ender det med at man blir sittende igjen alene. Som nå, med den store forskjellen at han ligger. Helt utlevert til seg selv og kroppsvæskene sine. Og larvene.

Det er så uverdig og uvirkelig.
Om han bare hadde kunnet spole tiden tilbake.
Da ville han ikke ligget her som et kolli bagasje med tikkende hjerte. Likevel er hans egen tilstand sekundær.
Det som skjer under bakken, er betydelig verre.

Noe han har vært tydelig på at han aldri vil kunne tolerere. Så fort han blir funnet, vil han fortelle sannheten. Men det burde han ikke ha sagt høyt, for det ble ikke godt mottatt. Han er redd for hvordan alt kommer til å ende. Grusomheten må ikke begraves sammen med ham. Den eneste trøsten er lappen han har gjemt i madrassen, men den avslører ikke mye mer enn et navn. Uroen glir over i en lett søvn.

Han våkner brått av en bevegelse i rommet.
Sylskarpe stikk i magen og brystet overrumpler ham.
Så kommer det et slag i hodet som får det til å svartne.
Han vet knapt om det er drøm eller virkelighet, og plutselig ser han seg selv ovenfra. Mannen i senga ligger der, men han er endelig befridd fra sin egen kropp.

Til toppen