Malin Persson Giolito skriver om kjærlighet i skolemassakrens tid. Størst av alt er en gnistrende god miks av rettssalsthriller og oppvekstdrama.
| Forfatter: | Malin Persson Giolito |
| Innbinding: | Innbundet |
| Utgivelsesår: | 2017 |
| Antall sider: | 448 |
| Forlag: | Cappelen Damm |
| Språk: | Bokmål |
| Originaltittel: | Störst av allt |
| Oversatt av: | Carlsen, Monica |
| ISBN/EAN: | 9788202529864 |
| Kategori: | Krim og spenning |
Jeg har aldri vært en slik leser som tar til tårene. Men da jeg hadde lest siste side av Størst av alt var jeg nødt til å lukke døren inn til kontoret for at ikke resten av redaksjonen skulle høre meg. Tårene trillet, jeg hadde ingen mulighet til å stoppe det. Dette er en krim som du garantert vil bli berørt av, for … størst av alt er kjærligheten eller var det skolemassakren? Vi befinner oss i nabolandet vårt Sverige, og tematikken er brutal og nær. Vi kjenner jo til det – dette har jo faktisk skjedd – at ungdommer går amok og begår skolemassaker. Men datteren til selveste krimekspert GW Persson tar dette opp på et nivå som gir oss som leser et perspektiv og en innsikt som uten tvil gjør dette til den beste boken i alle fall jeg har lest i år! Vi møter ungdommene på Djursholms almenne gymnas. Noen svært privilegerte og noen helt nederst på rangstigen med en lærer som vil det beste. Det ender med en katastrofe. Ni måneder senere stilles atten år gamle Maja for retten. Det er hevet over enhver tvil at Maja skjøt og drepte kjæresten sin Sebastian og bestevenninnen Amanda. Og han som ble hardt skadd, men overlevde, Samir, hva har han å si om Majas rolle? Hva skjedde egentlig?
God lesing!
Anja Rålm, Redaktør
... ble kåret til Årets beste krimroman av Svenska Deckarakademin i 2016. Svært fortjent.Vebjørn Rogne, Bok365
«Størst av alt ble kåret til Årets beste krimroman av Svenska Deckarakademin i 2016. Svært fortjent.»
Vebjørn Rogne, Bok 365 (Terningkast 6)
«En utmerket roman»
Fredrik Wandrup, Dagbladet (Terningkast 5)
«Skremmende virkelighetsnær, gysende, medrivende – og overraskende.»
Tom Egeland, VG (Terningkast 5)
«Dette er uten sammenlikning den beste boken jeg har lest hittil i år.»
DAST Magazine
«Få bøker har grepet meg så sterkt som de siste sidene av Malin Persson Giolitos Størst av alt.»
Stig Larsson, Expressen
«Jeg var hekta etter første side. Jeg leste som om jeg var hypnotisert. Dette er en eksepsjonell roman, en som ligger langt over det som vanligvis utgis i krimsjangeren … et rettssalsdrama om kjærlighet og klasse, liv og død. Og et uforglemmelig portrett av en ung pike.»
Ingalill Mossander, Aftonbladet
«Dette er en forferdelig god bok (…) Hver setning er fylt av raseri og et muntlig språk, så knivskarpt, potent og godt uttrykt at få forfattere kommer i nærheten av det samme.»
Lotta Olsson, Dagens Nyheter
Christer troppet opp på skolen hver dag med en termos selvbrygget traktekaffe med så mye sukker og melk at den minnet om flytende underlagskrem. Han hadde sin egen kopp («Verdens beste pappa») som han helte kaffen i, tok med seg til klasserommet og fylte opp i timene. Christer elsket rutiner, det-samme-hver-dag, yndlingslåta-på-repeat. Han hadde sikkert spist det samme til frokost hver dag siden han var fjorten, en eller annen langrennsskismørje som havregrøt med tyttebærsyltetøy og helmelk («Frokosten er dagens viktigste måltid!»), han drakk sikkert øl og dram hver gang han traff vennene («kompisene») sine, spiste tacos med familien på fredagene og gikk på den lokale pizzeriaen (en med tegnepapir og fargestifter til ungene) og delte en flaske husets rødvin med «fruen» når han skulle feire noe stort og viktig. Christer eide ikke fantasi, han dro på charterturer og ville ikke drømme om å bruke koriander i maten eller steke i noe annet enn smør.
Christer ble læreren vår allerede i første klasse på videregående, og minst én gang i uken klaget han over at været var blitt så merkelig («det finnes jo ikke årstider lenger») og hver høst over at juledekorasjonene dukket opp tidligere og tidligere («snart står det vel et pyntet juletre på Skeppsbron allerede før sommerfergene slutter å gå»).
Han klaget over løssalgsavisene («hvorfor leser folk den dritten?») og Let’s Dance, Melodi Grand Prix og Paradise Hotel («hvorfor ser folk på den dritten?»). Men det han syntes var aller verst, var mobiltelefonene. («Er dere kuer? Disse chattene som ringer og klinger i ett sett, dere kunne like gjerne hatt en bjelle rundt halsen … Hvorfor holder dere på med den dritten?»). Hver gang han klaget, så han fornøyd ut, han syntes han var ungdommelig og «kul» (ikke bare pappas ord) og at det viste hvilket nært forhold han hadde til elevene at han kunne si «den dritten» til oss.
Christer la en porsjonssnus under overleppen etter hver kaffekopp, og de brukte la han i en papirserviett før han kastet dem i papirkurven. Christer ville ha orden, til og med på søpla.
Og etterpå, da rettssaken mot skattesvindleren var over og vi dro tilbake til skolen, var han fornøyd. Han syntes vi greide oss «bra». Christer var alltid «fornøyd» eller «bekymret», aldri overlykkelig eller dritforbannet. Christer ga alltid minst et halvt poeng på utenatspørsmålene.
Christer lå på gulvet da han døde. Med armene rundt hodet og opptrukne knær, omtrent som lillesøsteren min, Lina, når hun sover som tyngst. Han forblødde før ambulansen rakk fram, og jeg lurer på om kona og ungene syntes at saker og ting ikke er så enkle i virkeligheten og at jeg er uskyldig ettersom ingen rett har sagt at jeg er skyldig ennå.
