Lee Child og Jack Reacher – en skapelse av rettferdighetens helt  

Forfatteren Lee Childs store karakterhelt Jack Reacher klarer ikke å se urettferdigheten spille seg ut foran ham.
Alle som en kunne trenge en helt som Reacher i livet sitt som ordnet opp med jevne mellomrom.

Lee Childs "Jack Reacher"-serie er en populær samling av actionfylte thrillerromaner som følger den tidligere militærpolitimannen Jack Reacher. Han har blitt beskrevet som en "rettferdighetens drifter", en mann som vandrer fra sted til sted og havner i ulike situasjoner hvor hans spesielle ferdigheter - både mentale og fysiske - blir satt på prøve.

Bøkene kjennetegnes av sine komplekse plott, intense actionscener og dyptgående karakterutvikling. De gir oss et innblikk i Reachers tankeprosess når han løser de mest intrikate gåter og konfronterer farlige motstandere.

Selv om hver bok er skrevet slik at den kan leses uavhengig av de andre, blir leserne ofte hektet av seriens mørke, actionfylte verden, samt Childs evne til å skape engasjerende karakterer.

Hovedpersonen Jack Reacher er bemerkelsesverdig for sin analytiske briljans så vel som sine fysiske kapabiliteter. Han kombinerer egenskapene til detektiv, soldat og helt på en fascinerende måte. Hans jordnære natur kombinert med hans urokkelige dedikasjon til rettferdighet, gjør ham til en attraktiv figur for mange lesere.

Som helhet representerer Lee Childs Jack Reacher-serie det beste innen moderne spenningslitteratur - smarte gåter møter brutale handlingsscener; realistisk prosa møter strålende karakterbygging.

Fem fakta om helten Jack Reacher:

-Er kalt vår tids Robin Hood. Han handler i stedet for å prate, han tar alltid de svakes side.

-Tåler ikke urettferdighet.

-Er nesten to meter høy og har en fortid som yrkesmilitær.

-Drikker alltid svart kaffe.

-Reiser kun med tannbørste og et kredittkort – alltid på vei videre.

Til toppen

Reacher gikk tilbake til bordet sitt og fulgte med mens mannen med skjegg samlet sammen seddelbunkene. Han tok opp de to som hadde falt på gulvet, rettet opp den veltede koppen, tok den nye fyren i hånden, før han la armen rundt skulderen til kvinnen og gikk mot døren sammen med henne. De hoppet nesten bortover. Den nye fyren satte fra seg dokumentmappen, åpnet den og plasserte pengene oppi den. Han lukket den igjen, låste den og snudde seg for å gå.

Den sjuskete mannen kom seg på beina. Han løftet hånden før han gestikulerte som om han ville at den nye fyren skulle sette seg ved bordet der han og kvinnen satt. Fyren så seg rundt et øyeblikk som om han trodde at mannen hadde vinket til noen andre, før han trakk på skuldrene og gikk mot dem. Mennene snakket sammen et øyeblikk, før begge to satte seg. Reacher kunne ikke høre noe av samtalen. Det trengte han ikke. Han skjønte hva som foregikk. Og han visste hva som kom til å skje. To minutter senere stakk den sjuskete mannen en mager hånd ned i jakkelommen og tok fram sine egne penger. To bunker med sedler. Tykkere enn bunkene som hadde falt ut av dokumentmappen for bare noen minutter siden. Kanskje fem tusen dollar i hver. Ti tusen totalt. Sikkert alt det gamle paret hadde klart å skrape sammen.

 Nathan Gilmour ble sittende med mobilen i hånden i ti minutter etter at han sendte tekstmeldingen. Den pep ikke. Den summet ikke. Gilmour slengte den fra seg på skrivebordet. Den skled bortover den blanke platen og stoppet ved tastaturet. Den så ut som lillebroren til PC-musen. Gilmour stirret på den. Det var bedre enn utsikten fra vinduet eller synet av de døende blomstene, men det var ikke tilfredsstillende. Mobilen pep fortsatt ikke. Den summet fortsatt ikke. Etter tjue minutter plukket Gilmour den opp igjen. Han åpnet lokket og sjekket skjermen, som om et svar kunne ha sneket seg inn uten at han hadde merket det. Skjermen var blank. Gilmour kjente et stikk av sinne, som om mobilen konspirerte mot ham. Som om den med vilje blokkerte innkommende svar. Han ble fylt av en trang til å kaste den i veggen, vente til restene hadde falt ned, og så trampe i stykker det som hadde overlevd. Han kjempet fortsatt imot raseriet da mobilen lyste opp. Meldingen han ventet på, hadde kommet. Der sto det: Klokken tolv i dag. Den oppga en adresse, som Gilmour visste ikke var så langt unna. Sikkert en restaurant eller en kafé, tenkte han, for meldingen ble avsluttet med: Se etter en mann som sitter alene. Han er den største personen i lokalet.

Til toppen