Et unikt samarbeid

Hvordan fant dere ut at dere ville skrive bok sammen?

-En ettermiddag i slutten av oktober møttes Abid og jeg inkognito på en ikke navngitt kafé i Oslo sentrum. Jeg hadde et forslag til ham – å skrive en spenningsroman sammen. Innerst i det halvmørke lokalet, fortsatt med solbrillene på, brukte han mellom ti og tjue sekunder på å tenke, før han utbrøt: «Broder, jeg er med, men ikke en kjeft må få vite noe før boka er ferdig!»

Nå er vi klare for å avsløre bokhøstens best bevarte hemmelighet for Krimklubbens medlemmer, forteller Torkil Damhaug til Krimklubben

-Jeg har drømt om å skrive en krimroman siden jeg var forsvarsadvokat. Men jeg har såpass selvinnsikt at jeg har visst at det vil jeg ikke kunne klare på egen hånd. Så da Torkil spurte om å skrive sammen, hadde jeg vært klar for oppgaven i over 20 år. Da vi møttes i fjor, kjentes Torkil umiddelbart  ut som en gammel venn. Tonen satt fra første sekund, båndet ble raskt forsterket, og vennskapet oppstod på turen til Pakistan. For en fantastisk reise det var, og for en fantastisk reise det har vært å fullføre boken. Jeg er rett og slett stolt over å snart kunne presentere hva Torkil og jeg har skapt sammen i form av denne boken. Det er bare å glede seg, folkens, understreker Abid Raja

De forteller videre i etterordet i Kismat litt mer om den fantastiske reisen til Pakistan

Vi måtte reise til Pakistan, gå i bygater, på markeder, på landeveier, i fjellene, ta inn lukter og farger, lyden av bønnerop og vinden fra nord, spise tradisjonelle retter og hurtigmat, besøke hellige gravsteder og moskeer, og i alle fall én tradisjonelt drevet madrasa. Og ikke minst treffe folk som kunne fortelle og informere og gi oss utfyllende kunnskaper vi trengte til den historien som skulle bli til.

I Lahore ble vi tatt imot med åpne armer av Abids svigerforeldre Mohammad Ansar og Mussarat Sultana. Vi bodde i deres hus og fikk del i deres historie, reisen fra enkle kår i Punjab til det etter hvert ufattelige rike Norge, og tilbake til det opprinnelige hjemlandet, hvor de nå bor i vinterhalvåret.

Til toppen

Kim sto utenfor VG-huset da den gamle ringte tilbake. Musah Ahmad hadde et register som strakk seg tilbake til 2003, året han fylte tretten, kunne Pjoltern fortelle. Nasking og tjuverier, seinere noen brekk, foruten trusler, vold og narko. Barnevernet var tidlig inne, etter hvert ungdomsstraff, og et kortere opphold i Halden fengsel. De fikk aldri noe større på ham, som kjent tyster ingen i de miljøene.

Om Kim visste hvem fetteren til Musah Ahmad var?

Det tok noen sekunder å koble navnene.

«Faen,» utbrøt han, og Pjoltern fikk seg en god latter.

«Kanskje ikke i de kretsene du skal drive med drittgravinga di,» advarte han.

 Aurang Khan snakka om at han i ungdommen var borti småkriminalitet og sånt. Ifølge Kennet Johansen hadde han hengt med denne Musah Ahmad. Musahs fetter var Waqar Ahmad.

Hvilken gravejournalist i verden ville latt dette ligge?

Tilbake på Espresso House i Pilestredet kunne Kim jobbe i fred. Bedre å ta en ny runde med byens dårligste kaffe enn å ha Lauritsen hengende over skulderen. Han hadde en mistanke om at nyhetslederen ikke ville bifalle det han var i gang med.

Waqar Ahmad.

Noen år siden det hadde vært skrevet noe om ham. Da han slapp ut etter en narkodom, hadde han etter eget utsagn begynt et nytt liv. Arbeida nå visstnok full tid for en moské på Grønland. Kim fant fram til et nettsted han drev. Unge mennesker kunne komme dit med sine spørsmål om tro og tvil. Hva vil Allah med livene våre? Hva sier Profetens ord om å leve i samfunn med de vantro?

Hundrevis av bilder av Waqar Ahmad lå ute på nettet. På de nyere, etter det han selv kalte oppvåkninga, var han ofte kledd i hvit kappe, hvit kalott på hodet, det lange, svarte håret hengende løst, skjegg til et stykke ned på brystet.

Men den gangen, før de fire årene på Ullersmo landsfengsel, var Waqar Ahmad en av lederne i B-gjengen. Det var de som på den tida kontrollerte mye av narkotrafikken i Oslo. Og som lå i krig med den andre store kriminelle gjengen, Young Guns. Det endte med skuddvekslinger i tett befolkede bystrøk og flere drap. Noe langt mer enn småkriminalitet og sånt.

Til toppen