Nancy hadde vært innom der på morgenen og satt en kurv med noe godt i på kjøkkenbordet, kjeks, sjokolade og vin. Hun kom på at de kanskje ikke drakk alkohol i det hele tatt. Men at lille Amadou var glad i sjokolade, var hun helt sikker på. Hun trakk en lenestol bort til stuevinduet, skjulte seg bak gardinet og betraktet den lille familien mens de sjauet og bar. Nader Hamid tok de tunge kassene, Winnie bar plastsekker med klær, og gutten løp ut og inn og var i veien. Alt dette nye, et lite hus i en hage. Også Nancy gikk til og fra, var ute i kjøkkenet etter kaffe, kom seg på plass ved vinduet igjen. Det var nytt at noen beveget seg utenfor. Hjertet hennes var urolig, var det en advarsel? Fordi noe fremmed kom inn i hennes revir? De var mørke i håret og gylne i huden, øynene var svarte som natten og virket annerledes på henne enn det lyse, nordiske. De så aldri i hennes retning, likevel visste hun at de merket henne. De tok seg tid, så hun, en demonstrasjon. Her er vi.
Nå legger jeg for mye i ting, sånn har jeg vært bestandig, det er ikke måte på hvor mye jeg ser og forstår, tenkte Nancy. Winnie er sjenert, kanskje underdanig. Nader Hamid er sjefen, der er fordommene igjen. Men gutten er skjønn. Gutten er matt som fløyel, øynene skinner.
Lenge var hun bare opptatt av barnet. Hadde lille Amadou noen gang opplevd det kalde gufset hun selv opplevde som barn? At voksne er noe annet enn det de utgir seg for? Det virket ikke sånn. Kroppen hans var ikke forstyrret av noe som kanskje kunne hende. Han behøvde ikke passe seg eller være på vakt, slik hun selv hadde vært på vakt hele livet. Han befant seg i barndommens rike. Enn så lenge var det godt.
Til toppen