Å skrive spenning i skremmende tider

Hva skjer hvis du befinner deg på en skjult operasjon med russere når krigen i Ukraina bryter ut?
I et intervju forteller Jacob Lindfors om boksuksessen sin:

-Jeg har hatt to mål med bokserien om spesialsoldaten Mattias Kassian. Den første har vært å skrive militære thrillere som er gode som krimromaner, og ikke bare gode for dem som liker militære thrillere. Det andre har vært å avslutte med optimisme og et varmt budskap.

Men hvordan skriver man en attraktiv militærthriller når nyhetene gir oss grusomme oppdateringer om menneskelig lidelse på daglig basis?
- Min løsning har vært å prøve og skrive en historie som er virkningsfull og rørende, ikke til tross for krigen i Europa, men på grunn av den. Jernviljen er en realistisk historie, og med tanke på hva som skjer i vårt nærområde, er den også følelsesmessig meningsfull og viktig. Det er ikke en naiv fantasi, men en skildring av vår tid.

Ukraina-krigen er en del av historien, men den er i bakgrunnen og ikke i hjertet av hendelsene. Hjertet er de svenske karakterene og deres utvikling. Actionscenene i Jernviljen velter seg ikke i vold og lidelse. Det er ingen sjokkverdi fordi det ikke lenger er noen verdi i sjokk. I stedet har jeg fokusert på det jeg kaller «positiv vold», det vil si vold for å beskytte, redde, frigjøre, sikre og vinne.

Jernviljen skildrer en farlig, men moralsk kompleks verden, full av etiske dilemmaer der du må kjempe hardt for ikke å miste håpet. Krimromanen handler om hvordan vi holder oss til den verden vi ønsker, til tross for dårlige odds. Hvordan vi kjemper oss ut av mørket og tar vare på hverandre. Dette er temaer som de fleste av oss nok er fristet til å lese om i dag. Så til syvende og sist er boken en optimistisk thriller for en mørk tidsalder.

Og det har hjulpet meg som forfatter å finne en hensikt med skrivingen min.

Til toppen

Jeg ga nettbrettet tilbake og gned meg i øynene med knokene. Overskriftene, bildene, sitatene – dette var mitt verste mareritt. Og samtidig var jeg lettet, for Jelagin hadde rett. Kampene var avsluttet, og de russiske styrkene hadde trukket seg tilbake. Det hadde ikke kommet noen flere angrep etter Kiruna.
«Det er våpenhvile», bekreftet jeg. «Dere har forlatt landet.»
«Bra», sa Jelagin og klappet på avisene sine. «Det er viktig at du forstår det. Og alt dette burde fortelle deg noe annet også, nemlig hvor ekstremt viktig din informasjon er. Hvor høyt prioritert krigen mot narkotika er for oss. Dere fikk oss til å stoppe et militært angrep og flåten vår til å vende hjem. Ingenting kommer til å være det samme etter i går. Vi har knust freden i Europa, og vi var villige til å gjøre det. Men til tross for at vi allerede hadde gått til det skrittet, som var et stort skritt for oss uansett hva du tror, fikk du oss til å skifte mening.»
«Men dere hadde allerede mislyktes.» Jeg kastet et blikk på Gavriil. «Dere fant ingen våpen.»
Gavriil var brysk. «Du hørte hva oberst Denikin sa i går. Du vet at det finnes krefter i Russland som ikke bryr seg. De ville ha gått inn også uten våpnene. Jeg ville ha blitt beordret til å lete videre i resten av landet.»
«Gavriil har rett», sa Jelagin. «Jeg skulle ønske det ikke var tilfellet, men det stemmer. Akkurat som da den amerikanskledede koalisjonen i Irak i 2003 fortsatte sin invasjon til tross for at Saddams masseødeleggelsesvåpen, som var den offisielle grunnen til invasjonen, aldri ble funnet. Vår fullskalainvasjon ville ha fortsatt hvis det ikke var for deg.»
Jeg grublet litt over det. Stirret på de skinnende krystallglassene.
«Greit», sa jeg så. «Dere ser på Mavlyan Mishra som en større trussel enn de påståtte skjulte våpnene våre.»
Jeg løftet den skadde hånda for å røre ved servietten, men valgte å la være. Jeg ville ikke komme i skade for å skitne til noe.
«Gavriil tok kontakt med noen i Kreml», sa jeg deretter. «Noen som klarte å stoppe angrepet. Var det deg?»
Jelagin smilte. «Nei. Jeg har ingen makt over militæret.»
«Så hvem var det? Presidenten?»

Til toppen