Fakta om Olovzons krimunivers

I Niklas Turner Olovzons kritikerroste krimdebut, Isfjell, ble vi kjent med den fiktive lille landsbyen Tassby, nær Västanvik der forfatteren selv bor, et stykke utenfor Leksand i Dalarna.

Når vi nå kommer tilbake atten måneder senere i Sandslott er nesten alt forandret, samfunnet er borte.

Bygdas sterke mann, gründeren Lennart Storåker, har mistet sitt gode rykte, fredagspubene som han og kona Karin arrangerte er en saga blott, og paret holder seg stort sett for seg selv.
Landsbymatriarken Liss-Kulla Andersson har ingen lenger, hun tenker på å sparke ut ektemannen Sören som hun bare føler forakt for. Hun vier seg ganske manisk til å finne ut hva som egentlig skjedde med den thailandske bærplukkeren som forsvant da landsbyens elendighet startet.

På øya Koh Lanta i Thailand, hvor den velstående finansmannen Calle Segerfeldt har leid stedets mest eksklusive hus for å feriere sammen med sin kone Sophie, kjent som influenceren Kitty på internett, og deres tenåringssønn Theo. Drømmen om at ferien skal helbrede familiens ulike sår forvandler seg til et mareritt av en katastrofe når Theo forsvinner en stormfull natt.

Olovzon tar med på en reise fylt med mystikk, spenning og menneskelig drama, og og denne krimromanen anbefales på det varmeste til alle som liker en god krim med substans.

Til toppen

Noe annet og sterkere ble reflektert ved portalen i hekken, og Liss-Kulla holdt på å miste glasset. Et par øyne, rettet mot henne, glimtet i mørket. Men ikke menneskelige. Hun holdt pusten, våget ikke å lee en muskel mens hun myste. Verken katt eller hund, for stort.
Øynene så fortsatt ut til å se på henne mens hjernen prøvde å få hode og hale på skikkelsen i det svake lyset. Tustene ved ørene … ei gaupe. Hun pustet ut, men kunne likevel ikke røre seg. De ble en stirrekonkurranse som gaupa tapte; den snudde seg og ble fullt opplyst av gatelykta idet den rolig og majestetisk vandret ut gjennom portalen.
Hva gjorde den her? Gaupe var riktignok observert ved sjeldne anledninger i traktene, men de pleide ikke å trekke ned i bebyggelsen. På en eller annen måte gjorde nærværet henne plutselig rolig.
Liss-Kulla satte glasset i vasken og tok et par dype åndedrag før hun vendte tilbake til soverommet. Kanskje hun fikk sove nå …
Motorsykkelmannen. Som tatt ut av en film. Håret som hadde flagret utenfor hjelmen.
Hva hadde han gjort der oppe ved hyttene, seint om kvelden? Han hadde gravd etter noe. Lett.
Etterpå mente hun å ha gjenkjent symbolet på ryggen hans – var det det samme hun hadde skimtet i skogen, fra Hjorts låve? Eller var alt bare tilfeldigheter, noe hun ville tro?
Magen rumlet av melk og spenning, men følelsen var ikke helt ubehagelig. På en måte dempet de de vanlige smertene i hodet, knærne … og sjelen.
Lars-Inge hadde vært ute den natten bærplukkeren forsvant, men trodde hun lenger overhodet på at han hadde hatt noe med det å gjøre?
Kanskje ikke. Men så var det jo homsene. Dem Lars-Inge hadde omgåttes da de bodde midlertidig i det heslige huset på den andre siden av Byrviken. De hadde vel flyttet inn like før han forsvant? Kunne de ha tatt stakkars Sunan som en slags sexslave?
Usannsynlig. Men hun tenkte likevel å ta en tur til det store huset som igjen var forlatt.
Men før det ville hun oppsøke bedriftseieren som hadde leid inn bærplukkerne og innkvartert dem i hyttegrenda.
Lenger kom hun ikke før søvnen endelig tok henne til nåde.
I drømmen var det en vaklevoren køyeseng. Der lå det et kranium, av en hest.

Til toppen