En drøm å skape

Frida Skybäck (1980) bor i Lund i Sverige med sin mann og to døtre. Hun er lærer i språk og historie på videregående skole, men skrivingen og forfatterrollen har vært sentral i livet hennes helt siden hun var svært ung. Nå har Skybäck en sterk posisjon i Sverige.

-Jeg har drømt om å bli forfatter siden jeg var liten, jeg skrev min første bok som femåring. Den handlet om en hund som rømte.

Og slik fortsatte det med mange noveller og historier i barndommen, tekster som hun noen ganger smuglet inn i bøkene på biblioteket slik at andre kunne lese dem.

– Som historiker føltes det naturlig å skrive om fortiden, å finne kontaktpunkter mellom den gang da og nåtiden. Slik forsøker jeg å forstå hva det er som former oss som mennesker.

-Jeg har alltid elsket krimhistorier og thrillere, og spesielt karakterdrevne historier med komplekse familieforhold der noe går veldig galt.

Dette resulterte i krimromanen De rotløse, som kom ut høsten 2021. Deretter  har Skybäck skrevet en spenningsserie med politibetjentene Fredrika Storm og Henry Calment i hovedrollene. Og det er noe til felles som går igjen i de ulike historiene.

-Tekstene mine handler vanligvis om kompliserte familieforhold og grusomme menneskeskjebner. For meg er det ikke noe mer spennende enn å bli kjent med en karakter i dybden, for å forstå hvordan de tenker og føler. Frida Skybäck vil definitivt fortsette å skrive.

-Det beste jeg vet er å sitte foran en datamaskin med et åpent Word-dokument og se hvordan karakterene mine faktisk begynner å leve. Jeg har alltid elsket å fortelle historier, elsket å skape verdener der hovedpersonene mine kan føle, oppleve og bli slått ned og så reise seg igjen. Når jeg skriver, er det som alt rundt meg slutter å eksistere. Jeg her bare her, akkurat nå.

Til toppen

Igjen ropte Gun til henne. «Det er farlig. Isen kan gi etter!»
Pusten ble til små skyer av fuktighet, og Gun vaklet. Alderen gjorde seg gjeldende, som en tung hånd som presset henne ned. Hva kunne hun gjøre når kvinnen ikke lyttet? Selv om Gun ropte så høyt hun kunne, så det ikke ut til at hun hørte, og hvis hun vinket igjen, ville kvinnen kanskje ta det som en oppfordring til å fortsette mot henne. Men Gun kunne heller ikke ta blikket fra henne, og nå var det noe annet som gikk opp for henne. Kvinnen tok seg til ansiktet og snurret en halv runde. Hun virket nærmest forvirret. Kanskje hadde hun vært i en ulykke og mistet orienteringsevnen. Det gikk en vei gjennom skogen der folk ofte kjørte altfor fort, kunne det ha skjedd noe der?
Kvinnen tok noen skritt til, og Gun måtte stå hjelpeløst og se på. Hvis kvinnen ikke snudde snart, var det stor sjanse for at hun ville gå gjennom isen, og Gun ville ikke kunne hjelpe henne. Panikken steg i brystet, skjønte hun ikke at hun kunne dø? Gun kjente tårene. Hva skulle hun gjøre, ringe etter hjelp? Men hvem skulle komme i tide? Til slutt bestemte hun seg for å gå ut på sjøen selv. Hvis hun kunne få kontakt med kvinnen, kunne hun kanskje lede henne i riktig retning og redde henne fra å havne i en råk.
Forsiktig satte hun foten på isen, som lå som en hinne over det mørke vannet. Overflaten var glassklar, og Gun fnøs oppgitt. Det var noe ydmykende over ikke lenger å kunne stole på kroppen sin, over å måtte gå ut fra at dette ville ende galt.
Rundt innsjøen var det helt stille, som om hele verden holdt pusten. Vinden beveget litt på trærne, men ellers var det stille i skogen.
Gun tok noen vaklende skritt. Hun var fremdeles helt inne ved bredden, der det var grunnest.
Et sted langt borte hørte hun en lav, knirkende lyd. Den så ut til å forplante seg langs bukten, som en vibrasjon gjennom det frosne vannet, og Gun visste hva den betydde.
«Pass opp!» ropte hun av full hals, men da isen brast, skjedde det så raskt at Gun ikke engang rakk å blunke.
På mindre enn et sekund forsvant kvinnen ned i dypet. Og Gun ble stående igjen på skjelvende bein, ute av stand til å hjelpe henne.

Til toppen