Utdrag
Dobbeltdrapet er slått opp i alle nyhetskanaler og sosiale medier. Instagram er full av bilder av politisperringer, politifolk og kriminalteknikere. Det er også noen bilder der av sommerhuset og hagen, av halloween-dekorasjonene og av fjorden. Kontrasten til den vakre sjøen er grotesk. Siden ofrene var bosatt i hovedstaden, var det ifølge faren min bare et tidsspørsmål før saken havnet på bordet til Oslo-politiet. Noe som får meg til å tenke på Ramona.
Jeg kan fortsatt se henne for meg, på kjøkkenet mitt sju år tidligere, skamfullheten og den dårlige samvittigheten som sto skrevet i ansiktet hennes da hun fortalte meg at politiet ikke hadde noen anelse om hvor kidnapperne holdt sønnen min eller hva de hadde gjort med ham. Jakten deres på kryptovalutaen som de norske kronene ble vekslet til, hadde løpt ut i sanden. Selv da hun forsikret meg om at de skulle fortsette å lete, snu hver stein, visste jeg at de ikke ante hvordan de skulle gå fram videre.
De vet det fortsatt ikke.
En ny kvalmebølge får meg til å gape etter luft. Jeg glir ned av krakken og henter en cola zero i kjøleskapet. Det hjelper ikke at jeg ikke har spist på mange timer, men jeg vet at jeg ikke kommer til å få ned så mye som en bit.
Jeg har akkurat lukket kjøleskapet, da det banker dempet på terrassedøren. Med et rykk snur jeg meg og ser at William står utenfor og kikker inn. Han har ikke på seg annet enn jeans og en T-skjorte.
Jeg skynder meg bort for å åpne. Et gufs av kald luft følger med ham inn. Jeg lukker døren etter ham. Et øyeblikk står han der helt stiv, dratt i ansiktet og med gåsehud på armene.
Så blunker han og møter blikket mitt, før han legger ansiktet i hendene og slipper fra seg en rallende lyd som fra et såret dyr. Jeg går bort og slår armene rundt ham, mens kroppen min skjelver i takt med gråten hans.
Til toppen