Söderstedt vender blikket opp og lar det sveipe over den uhyggelige scenen. Til venstre ser han et par menn i dyre dresser kave seg ut av den grafittgrå bilen. Lenger borte til høyre, på den andre siden av gaten, har en annen bil stoppet, det pågår en del virksomhet rundt den. Men spesielt ser han folkeansamlingen, fredsaktivistene fra «Stop the War Coalition», han ser skrekken i øynene deres, og det slår ham hvor like vi er, hvor likt vi tross alt reagerer. Politifolkene fra «Operation Glencoe» reagerer likedan. Alle disse blikkene. Alle disse stumme, åpnede munnene med hender foran. Han aner ikke hvorfor han tenker på det.
Han bøyer seg ned over den skadede mannen. Han ser på blikket hans at han er i ferd med å dø. Skjelvende ser han inn i et menneskes øyne akkurat idet livet forlater kroppen. Mannen henger fast i livet med bare en liten flik av vilje. Og viljen føles plutselig så målrettet.
Arto Söderstedt bøyer seg over mannens ansikt. Det er som om hele kroppen er gått i stykker, er åpnet som en knust appelsin. Lik en varm geysir spruter mannens rallende åndedrag blod opp i øret hans. Likevel rygger han ikke tilbake. Denne mannen vil noe. Han vil fremdeles noe.
Söderstedt skjelver mens han lytter. Han skjelver stadig voldsommere og hører en del merkelige stavelser gå i ett med strømmen av blod. Det er så tydelig at mannen faktisk sier noe, at det finnes en setning bak stavelsene. Söderstedt ser inn i mannens øyne mens han dør. Han ser at han dør i forvissning om at Söderstedt, den utvalgte, har hørt hva han har sagt.
Arto Söderstedts hode synker ned mot det skjelvende brystet hans. Han kjenner en fremmed manns blod dryppe sakte ut av øret. Da han lukker øynene, kjenner han hvor forferdelig kaldt det er. Visst er april den grusomste måneden, men det er ikke derfor han plutselig grøsser helt inn i margen.
Det han føler, er en isnende februarvind, en svikets grusomme vind som feier ned fra den ødslige dalen.
Til toppen
