Skyld og lojalitet

Det er få forfattere som har den samme innsikten i hvordan kriminaliteten i Sverige har utviklet seg og grenseløsheten Roslund skildrer er verre enn noen gang – og det er nærmest genialt skildrer i Flukt.

Anders Roslunds signatur er spennende thrillere med sterke budskap, og i denne Hoffmann og Grens-thrilleren overgår han nesten seg selv. Lengter du etter å bli oppslukt av en svensk kriminalroman av aller høyeste internasjonale klasse er det bare å kaste seg over denn krimromanen. 
Flukt opp tråden fra forrige Hoffmann og Grens thriller selv om alle bøkene Roslund skriver kan leses helt uavhengig av hverandre. Det endte i katastrofe sist – og nå er Piet fengslet – og har jobbet skjult som infiltratør. Han er i livsfare. Kan etterforsker Grens redde sin gode venn?

Roslund har tidligere gitt ut syv krimromaner med Ewert Grens og Piet Hoffmann. I tillegg har han gitt ut hele ni kriminalromaner som en del av de suksessrike forfatterduoene Roslund & Hellström og Roslund & Thunberg. Bøkene hans har blitt lest av millioner, og han har mottatt en rekke prestisjetunge og høythengende priser som blant annet International Dagger for 'Best European Suspense Novel', Glassnøkkelen for beste skandinaviske krimroman og blitt tildelt prisen for beste svenske krimroman. Bøkene han er utgitt på 36 språk.

Roslund jobbet som sjefredaktør i Sveriges Television, hvor han grunnla dagsprogrammet Kulturnyheter. 
Forbrytelse og straff, hevn og forsoning, lojalitet og vennskap har tematisk preget Anders Roslunds forfatterskap. Med sine krimromaner håper han å underholde, men også å komme tett på et samfunn og en virkelighet som de fleste ikke kjenner til.

Men visste du at han også har jobbet på en hermetikkfabrikk i Israel, som kiwibonde i New Zealand og som servitør i Colorado?

Til toppen

Utdrag

Samme ritual hver formiddag.

              Dobbeltblingsene med tykke biter ost ventet på det ene hjørnet av arbeidsbordet, og presis klokka ti tok Piet plastposen sin og fylte koppen med kokekaffe fra en av de store støpejernskannene som vokterne hadde plassert ut inne i pauserommet, så tunge at man måtte rugge forsiktig på dem for å få ut litt kaffe. Deretter en halvtimes formiddagspause uten selskap i hjørnet som ingen passerte mens språkene han ikke forsto, fortsatte å lyde rundt ham.

              Samme ritual hver formiddag – men ikke denne.

              Piet Hoffmann innså for sent at samtlige fanger unntatt to, serbere, begge fra avdeling F, hadde forlatt pauserommet til tross for at det var flere minutter igjen av pausen.

              At han befant seg på et sted uten årvåkne kameraøyne og uten sikt inn gjennom vindusveggen – samtidig som et våpen som aldri hadde behøvd å passere metalldetektoren, ubevisst var blitt satt fram av fengselsvokterne selv.

              At det var et perfekt planlagt overfall.

              De som hadde blitt igjen, i tjuefemårsalderen, dømt for drap, pleide å tilbringe kaffepausen sin ved bordet som var kilt inn mellom kjøleskapet og skapet med plasttallerkener. Da en av dem reiste seg for å fylle på mer kaffe, var det derfor normale skrapelyder som fulgte med. Akkurat som ruggingen for å få ut flere dråper var kjent og en del av rommet. Men neste lyd. Først en lav tone, så noe som lød som en forsiktig vind – en hånd som kastet en kaffekjele. Det var det som fikk Piet Hoffmann til å snu seg. Det var derfor det tunge jernet som skulle mose bakhodet hans, i stedet traff ham i deler av pannen.

              Han falt. Bevisstløs.

              Alt var i halvmørke, grumsete og vagt, da han straks våknet på betonggulvet.

              Han var ikke sikker, men kanskje reiste også den gjenværende serberen seg. Kanskje de slo mot Piets kropp med hver sin stol overalt hvor de kom til. De ble tydeligere da de kastet seg over ham, satte seg med ryggen mot hverandre, én som holdt fast føttene og én midt på brystkassa – med løkken som skulle avslutte alt. En drapsmann som hadde fått i oppdrag å drepe igjen, hadde mens han drakk kaffen sin, umerkelig løsnet beltet.

              Nå la han det om halsen på Piet.

              En siste bevegelse, et eneste øyeblikk uten full kontroll, da hendene begynte å strame det.

              Ett eneste øyeblikk hvor Piet kunne handle.

              Han presset armene opp, søkte med fingrene uten å se, kjempet for å få tak i angriperens hår, men gled, gled. Det var ikke noe der. Et glattbarbert hode. Piet rev, slet, grep om ørene og rykket med den styrken han hadde igjen, tvang det fremmede ansiktet mot sitt eget. Smerten var for jævlig da pannene deres skallet sammen på det punktet der det første angrepet hadde lagd et stort hull, han rykket og rykket til jævelen slapp beltet og mistet balansen.

Til toppen