Fakta om Jack Reacher og Lee Child

For Lee Child er Jack Reacher fremdeles den noble einstøingen og den mystiske fremmede som redder verden, men han innrømmer også at verden har forandret seg.

Lee Childs krimhelt Jack Reacher er nok en gang ute for å injisere en dose rettferdighet i en kriminell verden. Han er den noble enstøingen, den reddende ridderen, den mystiske fremmede, en sann universell karakter som har dukket opp i historier gjennom alle tider. Han er den moderne utgaven av en karakter som har eksistert i tusenvis av år.

En moderne Robin Hood

Lee Child – som egentlig er født i England som James Dover Grant – innrømmer likevel at Jack Reacher som den ultimate hevneren fremstår annerledes nå enn da han startet å skrive bokserien. Han utbroderer i et intervju og snakker om en Jack Reacher som er mer voldelig enn noensinne.
- For å være ærlig, borgervernaspektet fungerte bedre da verden mer eller mindre var et liberalt demokrati. Private hevnere trenger å være unntaket fra regelen for å ha en bred appell. Men i dag har vi en politisk stemning, spesielt i USA, hvor borgervern er den nye normalen.

Etter to filmer med Tom Cruise i rollen som Jack Reacher, har den nesten to meter høye helten blitt filmatisert på nytt. I stedet for spillefilm ble det serie på strømmetjenesten Amazon Prime, og Lee Child jobbet hardt med å finne riktig skuespiller i rollen. Alan Ritchson fikk den heftige rollen
- Det er en stor avgjørelse, og i lys av filmene var det åpenbart en viktig avgjørelse. Skuespillervalget til filmene ble aldri ordentlig godkjent av leserne, så vi gjorde det skikkelig grundig denne gangen.

Til toppen

 

Det var smerten som traff ham først, deretter fulgte lyden, akkurat som lynet kommer før tordenskrallet når det stormer.

              Smerten befant seg i Jack Reachers høyre håndledd. Den var skarp og plutselig og glohet, og den var mer enn kraftig nok til å overskygge den dempede, bankende verkingen som fylte hodet hans. Lyden var en enslig, rund, vedvarende tone. Metall mot metall. Klar, men ubetydelig sammenlignet med suset i ørene.

              Smerten og lyden kom etter at han prøvde å bevege armen. Det var det eneste Reacher visste. Han hadde sovet – nei, han hadde vært på et sted som var dypere og mørkere enn søvn – og da han steg opp til overflaten, ble han gynget av bølger som gjorde ham svimmel. Han lå på ryggen. Ikke i en seng. Ikke på bakken. På noe glatt og kunstig. Og kaldt. Kulden sivet inn gjennom skjorten og inn i skulderbladene og nedover ryggraden. En skarp kant skar inn i leggene. Det føltes som om hodet var i ferd med å sprekke mot det harde underlaget. Derfor hadde han trukket høyre albue bakover og forberedt seg på å løfte seg opp. Eller han hadde gjort et forsøk. Og det var ikke bare ubehaget som stoppet ham. Noe var festet rundt håndleddet hans som hindret ham i å bevege seg mer enn noen centimeter. Noe som var strammet hardt. Det skar inn i huden, men det var ikke det som gjorde mest vondt. Det var et av beina i underarmen. Kanskje mer enn ett. Han hadde pådratt seg en større skade inni armen. Det var helt klart.

              Reacher forsøkte å bevege venstre arm. Det gjorde ikke vondt, men også her var håndleddet bundet av noe skarpt. Det var også venstre ankel. Det var også høyre. Han kunne ikke se hva han var festet til, eller hva han var bundet med, for det ikke var noe lys. Ikke et eneste lite glimt. Rommet han befant seg i, var helt mørkt. Det var ingen lyder nå som den metalliske klirringen hadde opphørt. Og ingen bevegelse i luften. Reacher ante ikke hvor han var. Ante ikke hvordan han hadde havnet der. Men noen måtte ha fraktet ham hit. Og lenket ham fast. Og det skulle vedkommende komme til å angre på det. Det var pokker så klart.

Til toppen