"Fordi klageren vanligvis kjenner sakens fakta og er nødt til å avgi vitnemål mot dommeren. Det er vanskelig å ramme en dommer hvis dem han gjorde urett er redde for å stå fram. Er du redd?"
Bare ordet i seg selv virket skremmende på henne. "Ja, du kan si det sånn," innrømmet hun.
Lacy rynket pannen og ga inntrykk av å kjede seg. "Hør nå. La oss komme til saken. Hvor alvorlig er denne uretten du snakker om?"
Margie lukket øynene og klarte å presse fram: "Drap."
Med det samme sperret hun dem opp og skottet rundt seg for å se om noen hadde hørt hva hun sa. Ingen var tilstrekkelig nær til å ha hørt noe som helst, bortsett fra Lacy, som oppfattet uttalelsen med en kynisk skepsis hun hadde utviklet etter så vidt mange år i jobben. Hun minnet seg selv nok en gang på å være tålmodig. Da hun kikket på Margie igjen, så hun at øynene hennes var fuktige.
Lacy lente seg litt frem over bordet og spurte med lav stemme: "Antyder du at en av våre sittende dommere har begått et drap?"
Margie presset fortennene mot underleppen og ristet på hodet. "Jeg vet at han har gjort det."
"Får jeg spørre om hvordan du kan vite det?"
"Faren min var et av ofrene hans."
Lacy lot det hun hadde hørt, synke inn og kastet et blikk rundt seg. "Et av ofrene? Det er altså flere?"
"Ja. Jeg tror at faren min var drapsoffer nummer to. Jeg er usikker på rekkefølgen, men sikker på at han gjorde det."
"Interessant."
"En grov underdrivelse. Hvor mange klager har du hatt på dommere som dreper folk?"
"Ingen, faktisk."
"Nettopp. Hvor mange dommere er, opp gjennom USAs historie, blitt dømt for drap mens de har sittet i embetet?"
"Jeg har ikke hørt om noen."
"Korrekt. Antallet er null. Så ikke avvis dette som noe som bare er 'interessant'."
Til toppen
