Skriver krim til å bli avhengig av

Kan du fortelle Krimklubbens medlemmer litt om deg selv?
Jeg bor ved de vakre fjellene i New Hampshire, med kontorutsikt over Mt. Washington.  Når jeg ikke sitter klistret til datamaskinen min, elsker jeg å gå på tur og nyte naturen.  Jeg er veldig glad i dyr, brenner for dyrevelferd, og har for tiden selv tre hunder som hjelper meg med både skriving og fotturer. 

- Du startet med å skrive kjærlighetsromaner. Hva fikk deg til å begynne å skrive krim?
Jeg var bare 17 år da jeg debuterte med min første roman, og jeg tjente ikke noe særlig med penger de første årene. Jeg ønsket å bli en «ekte» forfatter, en som kunne leve av skrivingen. Agenten min anbefalte meg å skrive krim. Du vet, vold selger! Min første krim steg til topps på New York Times' bestselgerliste, og siden har alle bøkene mine blitt bestselgere. Så det var det beste tipset agenten min kunne gitt meg.

- Har denne suksessen forandret deg?
Nei. Da jeg først havnet på bestselgerlisten trodde jeg det forandret alt, at alt ble bedre og lettere. Men det ble vanskeligere, for som forfatter må du alltid tenke på neste bok, du er aldri bedre enn den neste boken du skriver. Jobben er den samme – å skrive, og ikke minst å underholde leserne mine.

Hvis du bare kunne bruke fire ord på å beskrive La henne gå. Hvilke ville det vært?
Familiedrama med høy innsats.

Hva kan leserne forvente?
Jeg har alltid elsket bøker som oppfordrer leseren til å se andres situasjon. For meg startet det med å intervjue afghanske flyktninger om deres erfaringer.  Derfra begynte historien å ta form; en afghansk familie som gjør alt de kan for å bygge en bedre fremtid for sin fire år gamle datter.  Den unge moren, en begavet lingvist, forsvinner plutselig.  Frankie Elkin tar saken og bestemmer seg for å løse gåten. La eventyret begynne!

Møtte du noen utfordringer mens du skrev? Hvordan overvant du dem?
Jeg sliter alltid når jeg skriver. Jeg skriver aldri en disposisjon, men finner ut av det underveis.  Det kan være en tung mental belastning.  Hva er den unge moren, Sabera, så redd for?  Er hennes dominerende ektemann problemet eller løsningen?  Og hva med lille fire år gamle Zahra, som vet mer enn noen fireåring burde?  Jeg skriver et kapittel, og drar deretter ut på tur med hundene mine for å brainstorme det neste.  Skriv, gå, skriv, gå, skriv.  Så plutselig en dag skjønner jeg slutten og innser hvem som gjorde det. 
Noe som alltid er en overraskelse for meg, så forhåpentligvis også en overraskelse for deg!

Til toppen

«Hvorfor vil du finne henne? Politiet er ikke interessert, mannen hennes er ikke bekymret, men du bryr deg nok til å ta kontakt med en fremmed for å hjelpe venninnen din. Hvorfor?»

«Du finner mennesker som er umulige å finne,» sier Aliah.

«Jeg finner mennesker som ingen leter etter.» Jeg vet ikke hvorfor det er så viktig for meg å skille de to tingene, men det er det.

«Nettopp.» Aliah nikker. «Og det er ingen som leter. Vet du hvordan det føles å være en outsider? Å se hele landet ditt forsvinne? Å se søstrene, mødrene, døtrene våre bli visket ut? Som om de aldri hadde eksistert? Slik er livet i Afghanistan nå. For andre gang. Det burde ikke være slik her. Sabera fortjener bedre. Og det gjør datteren hennes også.»

Jeg ser inn i Aliahs mørke, alvorlige øyne. «OK.»

«Så du vil lete etter Sabera? Jeg betaler deg. Bare fortell meg hvor mye.»

«Det er ikke slik dette fungerer. La meg gjøre én ting helt klart med det samme – jeg arbeider for de savnede, i dette tilfellet for Sabera. Det er slik jeg alltid gjør det. Familier, venner, til og med de som inviterer meg inn,» sier jeg og nikker mot henne. «Når jeg først begynner å stille spørsmål, er det ingen som liker meg noe særlig lenger. Det kan skje med deg også.»

Aliah løfter haken trassig. «Jeg er ikke redd.»

«Godt å høre.» Jeg setter fra meg tekruset og reiser meg opp. «Hva tror du har skjedd? Hvis du må gjette, hva tror du har skjedd med venninnen din?»

«Jeg …» Pannen rynker seg, og hun nøler et øyeblikk igjen. «Jeg tror kanskje det er mannen hennes. Jeg kan ikke vite sikkert, men er det ikke alltid mannen som står bak?»

«Virker ofte sånn.» Men det som gjør svaret særdeles interessant, er den steile trassen bak dem. Jeg er ikke sikker på om hun tror på det hun selv sier, men jeg ser at hun ønsker å tro det. Jeg har knapt nok rukket å ta på meg oppdraget, og allerede prøver den første kontakten min å føre meg bak lyset.

En smart person ville snu og gå. En normal person ville skaffe seg en ordentlig jobb, kanskje til og med en leilighet, og om ikke et sunt og stabilt forhold, så i hvert fall en katt.

Og likevel nøler jeg ikke et øyeblikk. Jeg tar fram mobilen og ber om Saberas mobilnummer, adresse, et nylig foto og navnet på arbeidsgiveren. Aliah gir meg takknemlig disse opplysningene, og legger til navnet på familiens saksbehandler og boligkoordinatoren fra integreringsbyrået.

Og dermed er jeg i gang.

Til toppen