Uten nåde
Morderen som aldri stopper
Det er skremmende autentisk. Selv om Luke Delaney er et pseudonym, er det ingen tvil om at innsikten er ekte vare. Forfatteren har 16 år bak seg i Metropolitan Police Service i London, og debutromanen Uten nåde handler om det som var jobben hans i London: Å få en iskald, kynisk, kalkulerende seriemorder dømt. Før det er for sent.
Når skadede sinn møtes
En uhyggelig seriemorder går løs. En rekke brutale drap rammer Sør-London. Politiet er ikke i stand til å finne noen fellesnevner. Ingen rettsmedisinske funn. Ingen DNA. Ingenting. Morderen viser ingen nåde og har åpenbart ingen samvittighet.
Ofrene har ingenting felles. Ingenting annet enn å bli brutalt slaktet ned av morderen. Som leser følger du de spinnville tankene og handlingene til drapsmannen uten at det avsløres hvem det er. Men først og fremst er du inne i politimannen Sean Corrigans hode og skadde sinn.
Tenker som en morder
Sean Corrigan er ikke som andre politimenn. Han har blitt misbrukt seksuelt, psykisk og emosjonelt i barndommen, og kjenner til alle drapsmannens mørke sider. Han tenker som en morder, og får noen ganger kollegaene til å undres på hva han egentlig holder på med. Evnen til å lese andres sinn gjør ham i stand til å identifisere en morder, selv om drapsmetodene er ulike. Sean vet at ofrene er drept av samme person, og (antagelig) hvem det er, men alt står og faller på å fremskaffe et fellende bevis. I mellomtiden er morderen på farlig frifot.
Ondskap på nært hold
Du følger morderen på kloss hold i noen kapitler. Stemmen hans er så kald og beregnende. Så perfekt og hensynsløs. Så kalkulerende og hardkokt. Ingen over, ingen ved siden. Alltid to skritt foran. Så overlegen i forhold til alt annet, til og med sin egen familie. Han leder politiet på villspor og holder dem for narr, og er rett og slett ustoppelig. Som leser blir jeg livredd og kan ikke tro at det finnes slike sinn eller så hensynsløst egoistiske individer. Trøsten jeg klynger meg til, er at etterforsker Sean Corrigan gjenkjenner mørket. Det gjør ham til en fascinerende karakter jeg tror på, en jeg vil lese mer om når alt er over.
Den største fienden
Uten nåde er en politithriller som fanger atmosfæren ved politikammeret. Vi gis innsikt i de dagligdagse utfordringene med mangelen på moderne utstyr, det konstante presset politiet lever under, fra medier, fra sjefer, fra publikum, og ikke minst tidspresset. I en etterforskning er alltid tiden den største fienden. Delaney gir oss også et innblikk i morderens hverdag, i korrupsjonen i finansmiljøet og hva griskhet gjør med mennesker. Delaney er ganske så snedig. Han kobler en sympatisk, men høyst uvanlig etterforsker med et menneske totalt blottet for empati og innlevelse. Miljøet og plotet er uforutsigbart og genuint. Uten nåde er rett og slett en prima politithriller.
