Formørkelsen (Innbundet)

Serie: Konrad Sejer 14

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2018
Antall sider: 336
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Konrad Sejer
Serienummer: 14
ISBN/EAN: 9788202600792
Kategori: Nordisk krim og Psykologisk krim
Omtale Formørkelsen

Fossum ser i mørket


Ingen skriver krim som Karin Fossum. Formørkelsen er nok et gispende dypdykk i menneskesinnet.

Tidlig en morgen skinner solen inn vinduet på et hotellrom i syvende etasje. Mammaen Sylvi ligger i sengen og ser ektemannen Miele holde Elias, parets halvannet år gamle sønn, på balkongen. I motlyset ser hun Miele løfte gutten opp på rekkverket, før han skyver Elias mot en sikker og kontant død. Sylvi går fra døsig drømmeaktig tilstand til sjokk og panikk, og da politiet kommer har paret slåss så blodet spruter og hårtuster flyr veggimellom.

Sejer søker svar

Karin Fossums faste politimann, den grublende Konrad Sejer, ankommer hotellet med assistenten Jakob Sparre, og duoen setter i gang med etterforskning, avhør og undersøkelser. Har hotellets naboer sett noe? Hva gjorde paret kvelden før den tragiske morgenen? Hvem er hotellresepsjonisten som tok et bilde av Elias på gulvet i restauranten mens foreldrene spiste og drakk? 

Som vanlig i Karin Fossums psykologiske thrillere får leseren først presentert et enkelt hendelsesforløp, i dette tilfellet en psykisk plaget mann som dreper barnet når kona vil skilles og ta barnet fra ham. Men som alltid i Fossums mørke, dyptpløyende fortellinger skjuler det seg andre sannheter bak det første lerretet. Mange flere sannheter. Det er disse Konrad Sejer leter etter når han får paret i hvert sitt forhørsrom på Politihuset.

Hvem skjuler hva?

I forhør, tilbakeblikk og mimring kommer historien om den tause serberen Miele og trygghetssøkende Sylvi, som sjekker ham opp etter at hun har sett ham på en flyplass i Sverige. Begge har bagasje, men forsøker desperat å bruke den andre til å fylle tomrom i eget liv. Når Elias kommer til verden fylles noen tomrom, men andre konflikter oppstår. Fossums beskrivelser av Sylvis kamp mot hverdagsalkoholisme er hjerteskjærende, mens Mieles rufsete oppvekst fra barndom via ungdomsår gir en dypere forståelse av tragedien. Sejer får etter hvert oversikt over det mentale kartet i det tragiske forholdet, men samtidig går ikke kabalen opp når de begge skylder på hverandre og begge åpenbart skjuler noe. Eller skjuler de noe sammen? 

De vanskeligste spørsmålene

Ingen skriver krim som Karin Fossum i Norge, kanskje ikke i verden. Hennes intime og tragiske portretter av menneskers drømmer, desperasjon og egoisme er selve motsatsen til alt vi forbinder med moderne nordisk krim. I et overfylt rom av seriemordere, ritualdrap og hemmelige agenter – som vi selvsagt også elsker, alt til sin tid – står alltid Karin Fossums romaner for seg selv i et hjørne og grubler over de vanskeligste spørsmålene. Formørkelsen følger opp den kruttsterke trenden fra nyere Karin Fossum-bøker som Jeg kan se i mørket, Carmen Zita & døden og braksuksessen Hviskeren, og beviser nok en gang hvilken menneskekjenner forfatteren er. Dette er boken som gjør at du klemmer litt ekstra varmt på dine barn, barnebarn, nevøer eller nieser etter at du har gispet deg gjennom siste kapittel.

Av Asbjørn Slettemark

 

Til toppen

Karin Fossum viser seg nok en gang som en strålende forfatter, med en sterk evne til å forsøke å forstå hva livet er. Og døden.
Dagbladet

Andre utgaver

Formørkelsen
Bokmål Ebok 2018
Formørkelsen
Bokmål Nedlastbar lydbok 2018
Formørkelsen
Bokmål Heftet 2019

Flere bøker av Karin Fossum:

Anmeldelser Formørkelsen

«Karin Fossum skriver krim som ingen andre. Hun er mer interessert i menneskene enn forbrytelsen. Derfor er hun mer spennende å følge enn noen annen norsk krimforfatter.»
-Stavanger Aftenblad

«Karin Fossum er som årgangsvin, hun blir bare bedre med alderen. Høstens roman, Formørkelsen, står fram som en av Karin Fossums beste. Igjen serverer hun ubehag og katastrofer innpakket i skarpslipt språk, og med vidåpne sanser for psykologiske finesser.»
-Dagsavisen

«Etter den briljante thrilleren Hviskeren, kommer Karin Fossum med en ny roman, Formørkelsen, der hun med kirurgisk presisjon borer seg inn i menneskesinnets mørkeste avkroker. »
-Dagbladet

«Egentlig er det Karin Fossum som er Norges fremste krimforfatter. Hun lager ikke overdådige spenningstablåer som Jo Nesbø, hun skaper ikke krim som er en flukt fra virkeligheten, hun skaper krim som reflekterer virkeligheten. Ikke til forkleinelse for Nesbøs underholdningskrim, men jeg er enda litt mer stolt over at Fossum er norsk. Hun har skapt sin helt særegne sjanger, der fokuset er mekanismene som kan gjør hver og en av oss til forbryter, hver og en av oss til mordere.»
-Adresseavisen

 «Karin Fossum har skrevet et slags norsk svar på Gillian Flynns Flink Pike. Formørkelsen er historien om ekteskapets skyggesider.»
-VG

Til toppen

Intervju

Fossums formørkede fantasi


For fjortende gang er politimannen Konrad Sejer tilbake i Karin Fossums verden av gråtoner og tragedier, denne gang må han etterforske drapet på lille Elias. Vi snakket med Karin Fossum om menneskers skjebner, kompisdrap og det uunngåelige: Når skal Sejer pensjoneres?

Hvor kom ideen til Formørkelsen fra?

 - For lenge siden, det må ha vært på midten av 90-tallet da jeg akkurat hadde begynt å skrive krim, så jeg nyheter på BBC. Nyhetsoppleseren leste tørt og proft om et britisk ektepar, begge var leger med god sosial posisjon med to gutter. De hadde tatt inn på et luksushotell i Singapore, og bodde høyt oppe. Nyhetsoppleseren forklarer at moren hadde våknet opp og sett faren stå med sønnene i solen på balkongen. Plutselig ser hun at faren kaster den minste gutten ut fra balkongen, og stiv av sjokk ser hun at han kaster han den andre gutten utfor, før faren selv hopper. Nyhetsoppleseren leser videre på neste sak, og jeg tenker at «du kan ikke lese videre nå! Jeg må vite hva det er som har skjedd». Jeg lagret hendelsen, og tenkte at jeg en gang måtte finne en historie til den hendelsen.

Hvem er hovedpersonene dine, Miele og Sylvi?
- De er gode eksempler på motsetninger som tiltrekker hverandre. Hun finner noe hos ham som hun alltid har ønsket seg; en tilsynelatende ro og selvsikkerhet. Han finner – i sin tunge og dystre verden – en dame som er sprell levende, og han blir tiltrukket av det.

Du beskriver avhengighet og alkoholisme. Hvorfor?
--- Vi har en åpenhetstid nå, hvor det er mye stoff om menneskenes elendighet lett tilgjengelig, og for eksempel eksdrankere som snakker om det i media. Jeg leste også Kaia Nordengens kjempegode bok Hjernen er stjernen, som forklarer alle de kjemiske prosessene i hjernen, blant annet de som fører til avhengighet. Det er jo litt kjedelig stoff, så for å gjøre det mer konkret gjorde jeg Sylvis avhengighet til et stygt dyr som følger etter henne.

Dine krimbøker handler om tragisk vold mellom ‘folk flest’. Hvorfor er du opptatt av det?
--- Jeg har aldri vanket i et kjendismiljø eller et akademisk miljø, så selv om jeg kanskje nå er sosialt et stykke oppe på stigen, vil alltid sjelen min være igjen der jeg kommer fra. Jeg er ikke hjemmehjelp eller kassadame eller taxisjåfør i dag, men det er disse gruppene jeg identifiserer meg mest med. Den andre kriminaliteten, med mafia og karteller og seriemordere, det interesserer meg veldig lite. Jeg vet ikke noe om det, og da orker jeg ikke prøve å identifisere meg med dem. Kompis dreper kompis i fylla, dét er den vanlige kriminaliteten i Norge.

Tenker du at skjebnen former dem, eller har Sylvi og Miele et valg om at livet skal bli annerledes?
--- Forholdet deres er dømt på forhånd. Vi mennesker leker at vi bestemmer i egne liv, for noe annet ville vi opplevd som ganske skremmende. Mieles sjel er ødelagt av fengsel og en brutal far, mens Sylvi er lettbent og overfladisk. Hun går inn i det forholdet og tenker at det ikke skal gå som det gjorde med mamma og pappa, men så gjør det jo det. De glir inn i det, og det er slik kriminalitet skjer. Det er hjerteskjærende å høre i rettssaler rundtom, hvor familier snakker tåredryppende om gjerningsmenn som hele tiden fant seg i dårlige situasjoner og aldri hadde noen ordentlige muligheter til å få et skikkelig liv, mens på den andre siden sitter ofrenes familie enda mer fortvilet. 

Konrad Sejer og du har fulgt hverandre i noen tiår nå. Han virker stadig mer ettertenksom og tilbaketrukket, hvor mange år har han igjen i politiet?

- Det er ikke mange! Jeg er kommet til punktet hvor det nærmer seg slutten. I boken jeg skriver nå, hvor jeg er kommet til side 70, gjør Sejer en oppsummering av sitt eget liv.  Da ser jeg plutselig når jeg skriver, at nå er vi der, ved slutten. Det føles greit og fint, og jeg tenker at det kanskje er den siste Sejer-romanen. Alle vi som skriver serieromaner kommer mot slutten en gang, og nå er tiden kommet for Konrad Sejer og meg.

Karin Fossum er intervjuet av Asbjørn Slettemark

 

Til toppen

Utdrag

Skarre så på overbetjenten. Den lange, grå mannen var enkemann, og han hadde både barn og barnebarn, selv var Skarre singel. Begge hadde sett den ødelagte kroppen. De hadde umiddelbart tenkt at barnet så ut som et offer fra en krigssone.
Faren vil foreløpig ikke snakke, sa Skarre, men du er jo god på kroppsspråk. Har du merket deg noe?
Ikke lett å tyde kroppsspråket til en mann som har tatt på seg rustning, svarte Sejer.
Men ansiktet?
Visiret er nede.
Han plukket opp mobiltelefonen på bordet, en Samsung Galaxy, og la den på innerlommen.
Se i den røde håndvesken om du finner den andre, sa han, de har jo hver sin.
Hennes var mindre og av rosegull. I displayet dukket det opp et bilde av henne selv og barnet, kinn mot kinn.
Sejer tenkte igjennom avhøret av moren og det hun foreløpig hadde forklart. Hun hadde grått og tørket tårer, hadde hakket og stammet seg igjennom hendelsesforløpet så detaljert som det var mulig for henne. Hva hun hadde tenkt og følt, og hva hun hadde sett. Mannen hadde ikke sagt et ord.
Skarre, som var dypt rystet over forbrytelsen, ville på sitt klønete vis finne noe positivt i alt sammen.
Ja ja, sa han, og sukket. En veldig ressurskrevende sak er dette i hvert fall ikke. I løpet av kort tid er vi fristilt.
Vi får vel se, svarte Sejer.
Hvorfor sier du det?
Den eldre skulle til å svare «jeg snakker av lang erfaring», men han ville ikke bruke mot den yngre at han var yngre.
Mannen i rustning har ikke gitt oss sin versjon, sa han.
I siste liten husket han sigarettene i vinduskarmen. Tenkte med seg selv at faren sikkert ville spørre etter dem, og la pakken på innerlommen. Så seg omkring i rommet for siste gang.
Vi skal gå igjennom overvåkningen, sa han. Familien har stått ved skranken. De har sjekket inn, og de har passert gjennom resepsjonen, kanskje flere ganger. Jeg vil se hvordan de tar seg ut.
De gikk til heisen igjen, sto tause og ventet på ferden ned.
Da de gikk ut i første etasje, hørte de stemmen igjen:
UNTIL DEATH DO US PART.

Til toppen

Bøker i serien