Kvinnens stemme ble mykere. «Kom igjen. Ett navn. To liv spart. Hva venter du på?»
Bridgemans kropp ble slapp. «Buck tok feil. Det er ikke flere navn. Ikke som jeg vet om. Jeg var der i tre år. Jeg har aldri hørt om at det ble tatt med noen flere.»
Kvinnen stirret på Bridgeman i ti lange sekunder, så trakk hun på skuldrene. Hun tok pennen og arket og stakk dem ned i lommen igjen. «Da tror jeg vi er ferdige her.» Hun strakte seg og tok Bridgeman på pannen. «Vent nå litt. Du ser helt elendig ut. La meg åpne vinduet. Litt frisk luft får deg til å kvikne til. Jeg vil ikke forlate deg sånn.»
Bridgeman sa: «Det kan du ikke. Det går ikke an å åpne vinduene på dette sykehuset.»
«Dette lar seg åpne.» Kvinnen bøyde seg forbi Bridgeman, skjøv ned håndtaket og svingte vinduet utover i en stor bue. Så krafset hun under kragen på sykehusklærne sine og trakk et tynt kjede opp og over hodet sitt. Nøkkelen til vinduet hang fra det. «Her.» Hun slapp kjedet ned i brystlommen på Bridgemans pyjamasjakke. «En presang. Et lite minne om oss, for du får aldri se oss igjen. Som vi lovet. Det er bare en siste ting før vi går. Du spurte om hvem vi er.» Kvinnen rettet seg litt opp. «Jeg heter Roberta Sanson.»
Kvinnen med fingerklipsen reiste seg fra stolen. «Og jeg er søsteren hennes. Veronica Sanson. Faren vår var Morgan Sanson. Det er viktig at du vet det.»
Morgan Sanson. Navnet var et ekko fra fortiden. Et uønsket ekko. Fire stavelser som han hadde håpet at han aldri skulle høre igjen. Det gikk en brøkdel av et sekund før han skjønte hva det betydde, og så skjøv Bridgeman seg bort fra veggen. Han prøvde å svinge seg forbi Roberta Sanson, men han hadde ikke en sjanse. Han var for svak. Rommet var for trangt. Og søstrene var altfor motiverte.

Roberta tok et skritt til siden og stilte seg i veien for ham. Så grep hun ham i skuldrene med begge hender og tvang ham bakover til han var presset mot vinduskarmen. Hun sjekket at han sto på linje med det åpne vinduet. Veronica bøyde seg og grep tak i beina hans, rett over anklene. Hun rettet seg opp, og Roberta dyttet. Bridgeman sparket. Han vrikket og vred på seg. Roberta og Veronica dyttet enda en gang. To ganger til, for å forsikre seg om at det ikke var rom for å feile. Så lot de tyngdekraften gjøre resten.

Til toppen