Bakom synger døden (Innbundet)

Forfatter:

Det er så mange grunner til at en pen, ung jente kan være i fare. Overbetjent Sejer får en smertefull mordgåte i hendene, med mange mulige forklaringer. Den populære 15-åringen Gritt blir funnet drept, og ungdommen rundt henne må svare for seg.

Forfatter:
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2020
Antall sider: 384
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
ISBN/EAN: 9788202670511
Omtale Bakom synger døden

Sejers siste sak

 

Det er så mange grunner til at en pen, ung jente kan være i fare. Overbetjent Sejer får en smertefull mordgåte i hendene, med mange mulige forklaringer. Den populære 15-åringen Gritt blir funnet drept, og ungdommen rundt henne må svare for seg.

Når man leser om norske drapssaker, er det ofte påfallende hvordan tilfeldigheter og ukontrollerbare følelser fører til tragedier. Disse dagligdagse følelsene er Karin Fossum en mester på å fortelle om, og i Bakom synger døden tegner hun nok en gang et mørkt, fascinerende bilde av hva som får mennesker til å drepe. Og som så ofte står unge mennesker i sentrum for Fossums oppmerksomhet.

 

Hemmeligheter og krenkelser

Vi får først høre om 15 år gamle Gritt, som ikke kommer hjem fra hytteturen hun skulle på med venninnen Charlotte. Først blir foreldrene bekymret, så blir bekymringen blir desperasjon da Charlotte forteller at hytteturen aldri har funnet sted. Når Gritt blir funnet kvalt i skogen, må drapsetterforsker Konrad Sejer igjen på jobb. 

Samtidig er en ikke navngitt lokal einstøing ute på badetur til et lokalt svaberg. Før han rekker å ta av seg pilotbrillene og t-skjorten som dekker over valkene han skammer seg over, blir han sjarmert i senk av en ung gutt som kommer livsvant slentrende til badeplassen. Einstøingen skal imponere unggutten som sier han ikke kan svømme, men da han kommer opp til land er alle verdisakene borte. Han går tilbake til hybelen sin, og fråder da han må spørre husvertinnen om en ekstra nøkkel. Han er sint på den unge gutten, på verden, på alle.

Tegning av vakre, døde Gritt

Samtidig som einstøingen gjør sine mystiske inntredener i Bakom synger døden, blir vi kjent med menneskene som utgjorde populære Gritts omgangskrets. Kunstnerforeldrene som reagerer så vidt forskjellig på datterens brå død, den misunnelig bestevenninnen Charlotte og ikke minst den innesluttede Ellef. Eller Ellemann, som hans nervøse mor kaller ham. Moren blir mer og mer frustrert over å ikke nå inn til tenåringsønnen, og hennes fraseparerte mann Cato gjør heller ikke noen dyptpløyende forsøk på å få sønnen i tale. Ellemann sitter på rommet og spiller data eller tegner på den dyre tegneblokken fotografpappaen har kjøpt til ham. En dag blir moren så frustrert at hun stormer inn på rommet hans og leter seg frem til tegneblokken sønnen vokter så godt. Det første hun ser er en detaljert, nesten sakral tegning av en jente som ligger i lyngen med et livløst blikk inn i evigheten. Ellemann har tegnet Gritt akkurat slik hun ble funnet da hun døde. Er han involvert, eller har dette noe med farens ivrige yrkesliv som modellfotograf å gjøre?

Konrad Sejer trenger gjennom

Konrad Sejer må trå varsomt inn i denne verden av hemmeligheter, innelukkede hemmeligheter, mørke ungdomssinn og skamfulle hemmeligheter, og leseren må oppmerksomt forsøke å snappe opp alle koder og ledetråder psykologimesteren Karin Fossum legger ut til oss. Var det ikke noe med navnet til han ene som flippet burgere på gatekjøkkenet? Hva var det med det ene barnet på et av bildene Cato ble hyllet for? Hvorfor fremstår Ellemann egentlig så uskyldig og sympatisk, selv om han åpenbart har vært på åstedet de Gritt ble funnet? Og hvorfor ser Gritts foreldre så forskjellig på henne når hun er borte?

Kunne skjedd hvor som helst i Norge

Som alltid i Fossums krimunivers foregår det meste av handlingen inne i hodene til rollegalleriet. Nervøsitet, usikkerhet, overdreven selvsikkerhet og misunnelse er bare noen av drivkreftene som skyver Bakom synger døden fremover, og Karin Fossum bruker alle disse menneskelige egenskapene til å lage et vondt og nært krimdrama. Som alltid med Fossums romaner føles tragediene som kriminalitet og drama som kunne utspilt seg i et hvilket som helst norsk nabolag.

 

Av Asbjørn Slettemark

 

Til toppen

Andre utgaver

Bakom synger døden
Bokmål Ebok 2020
Bakom synger døden
Bokmål Nedlastbar lydbok 2020

Flere bøker av Karin Fossum:

Intervju

– Det er neimen ikke lett å være menneske!

Karin Fossum pensjonerer Konrad Sejer, og lar krenket ungdom få hovedrollen i Bakom synger døden.


Siden han dukket opp i Eva’s øye i 1995, har drapsetterforsker Konrad Sejer vært Karin Fossums lange
arm inn i menneskesinnet. Nå forteller den norske krimmesterinnen at han er kommet til veis ende. I
Fossums siste roman Bakom synger døden etterforsker Sejer nok et ungdomsdrap, etter at den populære
15-åringen Gritt blir funnet kvalt i skogen. Sejers søken etter gjerningspersonen åpner en verden av
hemmeligheter, krenkelser og skam.
Er noen av de to drapene i Bakom synger døden inspirert av virkelige hendelser?
– Det er umulig å skrive kriminalromaner uten at man på en eller annen måte er inspirert av virkeligheten.
Når det gjelder de to drapene, er det imidlertid ingen ting fra virkeligheten i dem. Men det som er virkelig,
og høyst aktuelt, er at det å bli krenket setter i gang sterke følelser i oss. Vi lever i den tid der vi blir
krenket ustanselig, fordi det er så mange kanaler.
Den unge Markus er karakteren du bretter mest ut i boken, hvordan jobbet du frem ham?
– Ingen ting slår meg som mer smertefullt enn den unge mannen som vet med seg selv at han har
kvaliteter. Det er bare ingen som ser det, fordi ingen kommer forbi dette grusomme som heter
«førsteinntrykket». Jeg studerer gjerne folk på gaten. De er romanstoff alle sammen, så min hovedperson
er selvfølgelig bare én av mange jeg har sett. Folk har det med å bevege seg på et vis som liksom skal
dekke over den de egentlig er, og så er de ikke klar over, at den strategien nettopp avslører hvem de er.
Er ikke det paradoksalt?
Leserne blir kun kjent med vakre, populære Gritt gjennom fortellinger og skildringer i forhør. Hvilken jente
var det du ville beskrive gjennom disse bruddstykkene av informasjon?
– Det sies om tenåringshjernen at den i bunn og grunn er schizofren, dette er sagt av en psykiater. Men
så er jo Gritt et motstykke til hovedpersonen, hun er vakker og får mye gratis. Men skjønnheten er også
en forbannelse, fordi den forplikter. Gritt nyter alle beundrende blikk, men er også innerst inne ute etter å
bli likt for den hun er. Akkurat som hos hovedpersonen, står utseendet hennes i veien for sannheten om
henne. Det er neimen ikke lett å være menneske, du!
Hvilke av karakterne ble du selv mest interessert i mens du skrev Bakom synger døden ?
– Jeg ble veldig opptatt av hovedpersonen. Sympatien min er hos ham hele tiden, og det blir umulig for
meg å dømme ham. Fordi jeg jo vet hvem han er, alt det han er utenom forbrytelsen. Dette gjelder jo alle
kriminelle, og har alltid vært drivkraften bak romanene mine.
En av de sterkeste scenene i boken er da Sejer tar med seg innesluttede Ellemann på biltur, og han
åpner seg på en måte han aldri gjør for foreldrene. Hva er det som gjør forholdet mellom voksne og unge
så interessant?
– Jo, det er det faktum, at de voksne alltid sier: jeg har vært ung selv, så jeg vet hvordan du har det. Dette
er en lettvint måte, synes jeg, for vi er da ikke unge på samme måte? Det vet Sejer godt. Han snakker
direkte til Ellemann, ikke til de unge generelt.
Etter forrige Sejer-roman, Formørkelsen , sa du at «alle vi som skriver serieromaner kommer mot slutten
en gang, og nå er tiden kommet for Konrad Sejer og meg.» Likevel kommer det en ny roman?
– Jo, så kom det altså en ny Sejer-roman. Ikke fordi jeg hadde veldig mye mer å si om min etterforsker,
men fordi jeg så disse unge menneskene så tydelig. Samtidig var jeg ikke klar for å introdusere en ny
etterforsker. Så da ble han med på lasset likevel, akkurat som nissen.
Kan vi tolke de siste sidene i Bakom synger døden som et endelig farvel med Konrad Sejer?
– Ja, dette er den aller siste romanen med Konrad Sejer. Men jeg er hverken trist eller bekymret i den
anledning, det føles helt fint.

 

Karin Fossum er intervjuet av Asbjørn Slettemark

Til toppen

Utdrag

Hun var i skapet hans, løftet på bukser og gensere, gikk til sengen igjen og flyttet puten, følte med hånden over lakenet etter ujevnheter. Løftet på den tunge madrassen for å kikke under. Og der, på sengebunnen av tre, lå tegnemappen. Brun og eksklusiv, med skinnlissen pent knyttet. Hun trakk den frem, kikket fryktsomt ut av det åpne vinduet. Løsnet knuten, åpnet mappen, og fjernet det silkeaktige beskyttelsespapiret som lå øverst. Og så rett på en tegning. Den var utført med bløt blyant. Motivet hadde et gulnet skjær, det var fiksativet som fikk tegningen til å se gammel ut. Men i alle dager, tenkte hun, har han fått seg jente? Øynene hennes lette etter mening i alle strekene, mens hjernen jobbet på spreng. 

En tenåring bare, i sommerklær. Hun lå i gresset mellom lyng og strå, som en filledukke noen hadde slengt fra seg. Kledd i trøye og rutete skjørt. Trusen var trukket ned til anklene, den ene skoen var falt av. I bakgrunnen skimtet hun trær og noen lave busker. Hun stirret og stirret på bildet. Hadde hun ikke visst bedre, ville hun ha trodd at jentungen var død. Selvfølgelig var hun død. Ingen ligger sånn, med stirrende øyne og gapende munn, og med trusen nede ved anklene. Hun lukket mappen i panikk, knyttet lissen, falt ned på sengen hans og kjente en tørrhet i munnen, hva skulle hun tenke, hva skulle hun tro! Kunne dette i det hele tatt forklares? Hun reiste seg og løftet madrassen igjen og la mappen på plass. Kom seg ut av rommet og lukket døren, fant plassen sin i sofaen, nappet til seg en pute, holdt den foran seg som et skjold. Ikke en skoleskyter nei, men noe annet, noe helt forferdelig. Hun begynte likevel å lete etter en forklaring. En forklaring som ikke skremte vettet av henne, noe hun kunne le av siden. Hun hadde ikke sett ordentlig på tegningen, selvsagt hadde hun ikke det, derfor hadde hun sett feil. Hun hadde sett i noen få sekunder, og det hun hadde sett, hadde hun misforstått. Som øyenvitner, tenkte hun. Det folk sier de har sett med sine egne øyne, det har de ikke sett, for det er hjernen som tolker signalene fra synsnerven, og hjernen vrir tanken i den retningen som gir gevinst, eller mening, eller i den retningen som er farget av angsten. Hun hadde lagt noe i tegningen som ikke var der, det skjedde fordi hun var sliten og nedtrykt, fordi hun ikke forsto ham og ikke visste hva han skulle bli til i verden, om han hadde noen fremtid, eller hva slags fremtid. Hun hadde gjort den åpenbare feilen å trekke forhastede slutninger. Panikken ødela klarsynet og evnen til å tenke rasjonelt. Altså måtte hun se en gang til. Denne gangen skulle hun se ordentlig. Igjen kikket hun fort ut av vinduet før hun gikk til rommet hans for andre gang. Hun løftet madrassen, trakk mappen ut, fant tegningen, satte seg på sengen og så på den lenge. Lukket øynene og åpnet dem igjen, så på den en gang til, lot blikket følge alle strekene. Det fantes bare én måte å se henne på. Ellef hadde tegnet en død jente. Med et stivt, stirrende blikk og trusen nede ved anklene. Munnen var åpen, håret var bustete. I høyre hånd hadde hun revet opp noe gress, den ene foten var vridd i en merkelig stilling

Til toppen