Vi er stille. Patricia trenger tid til å samle seg. Jeg lar henne få det.
«Hva mener du med at han hadde kofferten?»
«Akkurat det», sier jeg. «Kofferten var der. Blant tingene til hamstreren.»
«Så du den?»
«Ja.»
«Og de vet ikke hvem denne hamstreren er?»
«Korrekt. De har ikke identifisert ham.»
«Så du liket?»
«Jeg så et bilde av ansiktet.»
«Beskriv ham.»
Jeg gjør som hun ber om.
«Det kan være hvem som helst», sier hun etter at jeg er ferdig.
«Jeg vet det.»
«Det har ikke noe å si», sier Patricia. «Han brukte finlandshette. Eller … eller han satte bind for øynene på meg.»
«Jeg vet det», sier jeg igjen, denne gangen mer nedstemt.
Bestefarsklokken i hjørnet begynner å slå. Vi er stille til den er ferdig.
«Men det er mulig, eller til og med sannsynlig …» Patricia kommer nærmere. Vi hadde stått i hver vår ende av salongen. Nå er det bare en meter eller to mellom oss. «At samme mann som stjal maleriene, også …?»
«Vi bør ikke trekke forhastede slutninger», sier jeg.
«Hva vet FBI om kofferten?»
«Ingenting. Med monogrammet og familievåpenet har de konkludert med at den er min.»
«Du fortalte dem ikke …?»
Jeg skjærer en grimase. «Selvfølgelig ikke.»
«Men vent, er du mistenkt?»
Jeg trekker på skuldrene.
«Når de innser hva kofferten vil si», begynner Patricia.
«Blir vi mistenkt, begge to, ja.»
*
Jeg skal fortelle hva som skjedde, så behersket som mulig:
For tjuefire år siden ble onkel Aldrich Powers Lockwood drept av to menn i finlandshette, og min atten år gamle kusine, Patricia, ble kidnappet. En stund ble det meldt om observasjoner av henne – litt som med maleriene når jeg tenker meg om – men de endte alltid i et blindspor. Det kom et utpressingskrav, men det ble raskt avslørt som et svindelforsøk.
Søskenbarnet mitt var som sunket i jorden.
Fem måneder etter kidnappingen hørte campingturister ved Glen Onoko Falls hysteriske skrik fra en ung kvinne. Like etterpå løp Patricia ut av skogen mot teltet deres. Hun var naken og skitten.
Fem. Måneder.
Til toppen
