Visning (Innbundet)
Forfatter:
| Forfatter: | Lars Saabye Christensen |
| Innbinding: | Innbundet |
| Utgivelsesår: | 2009 |
| Antall sider: | 352 |
| Forlag: | Cappelen Damm |
| Språk: | Bokmål |
| ISBN/EAN: | 9788202297176 |
Omtale Visning
Andre rom
Det er en ny og overraskende roman Lars Saabye Christensen presenterer snaue året etter at han fullførte trilogien om Kim Karlsen og gutta med mursteinen Bisettelsen. Fortellingen utspiller seg på 1990-tallet, og den handler om en annen generasjon enn forfatterens egen: De som er født i Norge rundt 1970, og som definitivt ikke bygde landet.
En søndag i september møter vi samboerne Will og Cathrin ved et kjøkkenbord i Ullevålsveien. Han kommer fra skogene i Hurdal, har en far som kjører plogen og en mor som broderer og støtter menigheten. Hun er vokst opp i den hvite byen på Vinderen, som et barn av fornemme hippier. Men Will og Cathrin har sine «kreative yrker» til felles. Hun jobber i reklamebyrå, han skriver filmmanuskripter. Ingenting har resultert i det helt store ennå. So far, so good. Men det er noe som skurrer hos paret ved kjøkkenbordet.
Erotisk lek
Har de begynt å kjede seg? Det mistenker i hvert fall Will. Cathrin blar i boligannonsene i avisen. De kler seg opp. De går på visning. Dette blir opptakten til en erotisk lek, som handler om forbudt elskov i andres rom, med stor fare for å bli oppdaget. Visningsrundene fortsetter med økt intensitet for hver kvadratmeter og hvert oppussingsobjekt.
Samtidig er det som om Cathrin blir gradvis mer fremmed for Will. Hun har pakket en bag i skapet. Hva skjer? Han er stolt og legger ingen kort på bordet selv. Når skal dette paret konfrontere hverandre med hva som foregår og hva de virkelig mener?
I første omgang begynner Will å jobbe med et filmmanus.
Urovekkende manus
På filmskolen i København var Will ifølge seg selv en middelmådighet blant genier. Hjemme i Norge er han blitt ekspert på å presentere ideer som er akkurat gode nok til å få støtte fra Filmfondet, men som aldri vil resultere i en virkelig film.
Men denne merkverdige høsten gjør den nye spillefilmkonsulenten Peder Holst entré. Han setter Will i gang med et manus som vikler seg inn i samboerparets liv. På elegant vis flettes manuskriptet også inn i Saabye Christensens roman. Manusforfatterens prøvelser åpner for underholdende og mørk satire om filmbransjen generelt. En annen markant figur er ingen ringere enn Audrey Hepburn, som i sin tid vakte Wills interesse for film i klassikeren Breakfast at Tiffany’s. En representant for virkelighetsflukt og vennskap i forbifarten, som kaster en vemodig skygge.
Ny vri
Visning er en stilsikker roman om kjærlighet som går opp i limingen, men som ikke går over, og et portrett av en ung mann som faller mellom alle stoler. Will er en fyr som prøver å gli inn og ligne de andre, men etter hvert kjenner han knapt seg selv. Kanskje er han ikke bare på bortebane, det er nærmest som han stilles på sidelinjen, eller skjener ut på skrå, med sin manglende mulighet til å gripe inn i det som skjer. Han presses helt ut på kanten.
Fortellerstemmen i romanen er ny, men umiskjennelig saabyesk, og assosiasjonene går i retning av de mørkere romanene i forfatterskapet. Her er også et slektskap med de stringente novellene og med de unge mennene vi møtte i Bly, for ikke å si Amatøren, romanen som Saabye Christensen imponerende nok utga i en alder av 24 år. En annen kjent skikkelse er vestkantpiken, som i flere Saabye-romaner har vært en person som kan glippe unna. Men vante motiver får her en urovekkende vri, og paranoiaen viser seg å være berettiget.
Tidsbilde
Lars Saabye Christensen har i denne romanen et overraskende godt grep om forvirringen til en ny generasjon. Det handler om de som ble voksne etter Berlinmurens fall, uten klare kampsaker, med en gryende ideologisk forvirring og et ønske om å bli sett, i det rette lyset. Iblandet generell nummenhet, ironisk distanse til det meste og en hedonisme som ikke er så pen å se på så snart slitasjen merkes.
Beskrivelsen av 1990-tallets Norge blir likevel aldri skjematisk, noe som blant annet kan skyldes Lars Saabye Christensens unike evne til å skildre mennesker og forholdene mellom dem. Han viser oss nok en gang hvor forvirrende og skjørt livet kan være, i en fortelling om å leve i spennet mellom egne ambisjoner, andres forventninger og det man faktisk får til.
Flere bøker av Lars Saabye Christensen:
Du vil kanskje også like
Intervju
Forsvinningsnummer
Lars Saabye Christensen fikk ideen til sin nye roman da han flyttet fra Nord-Norge til Oslo på slutten av 1990-tallet. Han gikk på visning. Flere visninger.
– Til slutt møtte man de samme menneskene hver gang, ingen klarte å bestemmeseg, eller de gjorde det til en slags søndagstur. Det ble en pussig stemning. Det var en mulighet til å se byen innenfra. Det tiltalte kikkeren i oss alle, sier Lars Saabye Christensen.
Ti-tolv år senere har opplevelsen blitt til en roman.
– Jeg har lagt handlingen til deler av 90-tallet, som i og for seg ikke var mitt tiår, for å si det sånn. En tid da ingen snakket rett til hverandre eller sa hva de faktisk mente. Det var en tid da du måtte kunne kodene for å forstå og være med, det smarte tiåret. Jeg var ikke smart. Slik opplevde i alle fall jeg det. Tror jeg.
– Det var armlengdes avstand til følelser, fortsetter Saabye.
KJEDSOMHET OG YTTERLIGHETER
I Visning kommer nummenheten til uttrykk, men også en redsel. Hovedpersonen Will er redd for at samboeren Cathrin kjeder seg. Saabye er opptatt av at det er viktig å kunne kjede seg, det er tross alt få høydepunkter i livet hvis man summerer opp. Det meste er frakt, søvn og køer.
– For noen, i hvert fall for meg, er kjedsomheten inspirerende. Andre blir paniske. Og noen må hoppe i fallskjerm, løpe maraton, skille seg eller forandre sveis. Man er rett og slett redd for tiden, det vil si døden,
sier Lars Saabye Christensen.
Will og Cathrin går til en ytterlighet ved å innlede leken som går ut på å ha sex på visninger.
– Romanen handler om et samliv der partene forsvinner fra hverandre og tyr til ganske ekstreme handlinger for å fylle dette tomrommet. Blant annet går de på visninger. Men det er også en roman om å forsvinne i bokstavelig forstand. Cathrin velger å forsvinne. Det forsvinner hundrevis av folk i Norge som aldri blir funnet. Det er tragisk. Det er også tragisk og skjebnesvangert i denne romanen. Men har ikke alle en gang iblant et sterkt ønske om å leke seriøst gjemsel og så vende tilbake som et nytt menneske? Hei, folkens her er jeg. Skal vi begynne på nytt?
EGEN ERFARING MED FILM
Mens forholdet mellom Will og Cathrin krakelerer, prøver Will å knekke koden i filmmanuskriptet han skriver på.
– Jeg håper virkelig leseren er med på leken, eller alvoret, når jeg lar filmmanuset være en viktig del av romanen, sier Saabye. Han legger til at romanens tittel også er hentet fra filmmiljøet. Willy har gått på filmskole i København, og fått beskjed fra en professor om at han er en vits, som kanskje kan bli en jævlig god vits med tiden. Likevel holder Will fast ved sin lidenskap for film.
– Will, eller Willy, har som manusforfatter et ambivalent forhold til film. Dette preger livet, samlivet hans også. Han tillater seg å dikte til sitt liv. Og livet hans blir refusert, sier Saabye.
Wills møte med filmbransjen handler om vekslende spillefilmkonsulenter og motstridende råd. Det ene øyeblikket får han beskjed om at karakterenes forhistorie og barndom er over og ut. I det neste blir han anklaget for å mangle psykologisk dybde. Lars Saabye Christensen har selv jobbet med norsk film, og det er fristende å spørre om hvordan hans egen erfaring er.
– På 80- og 90-tallet var jeg involvert i en del filmer, Herman, Telegrafisten og Ti kniver i hjertet. Nå arbeider jeg med både Maskeblomstfamilien og Modellen og har skrevet filmen Pax, sammen med regissøren Annette Sjursen. Poenget er at det er mange penger, mange mennesker og mange versjoner i denne bransjen, og det kan gå en litt på nervene. Jeg har bestemt meg for at den dagen jeg har skrevet flere manuskripter som ikke er blitt film enn som er blitt det, gir jeg meg. Det nærmer seg.
OSCAR-NOMINERT
Like fullt opplevde Lars Saabye Christensen nylig å bli indirekte Oscar-nominert, for den danske kortfilmen The Pig, som er basert på hans novelle Grisen fra samlingen Oscar Wildes heis.
– Hvordan liker du selv å jobbe med filmatiseringen av dine egne romaner og noveller?
– Jeg liker, inntil et visst punkt, dette arbeidet. Men det er vesentlig forskjellig fra det skjønnlitterære arbeidet. Og filmfortellingen har mer til felles med novellen enn romanen. Når man lager film av en roman, må man ofte kutte med motorsag. Når man baserer en film på en novelle, bruker man neglesaks, eller man kan til og med føye til scener og karakterer man ikke fikk plass til.
Utdrag
Da vi hadde bodd sammen i fire år og det i den samme leiligheten, og fire år var ganske mye på denne tiden, begynte vi å mislike den, eller kanskje det heller var sånn at vi begynte å mislike hverandre og bare lot som om det var leiligheten det var noe feil med og ikke oss. Det kan også godt være at det bare var jeg som tenkte sånn, jeg vet rett og slett ikke helt, men i alle fall var det Cathrin som brakte det på bane, det er nesten det eneste jeg kan si såpass sikkert. Alt som siden hendte står mer uklart for meg, og det er akkurat det som jeg nå skal forsøke å fortelle om, det som hendte siden. Jeg har ikke særlig annet å stelle med, bortsett fra å vente. Jeg kommer alltid til å vente. Av og til hjelper jeg far, hvis han trenger det, det er ikke så ofte. Jeg sitter for det meste ved vinduet på det gamle rommet mitt i andre etasje, mellom mors broderier, det gamle rommet som ikke lenger er mitt. Når jeg ser ut rykker skogen nærmere, mørkere og tettere enn noensinne, helt til den snart omringer meg, jo, jeg hadde rett, skogen gjør faktisk det, den rykker nærmere.
Men det var altså slik det begynte, ganske enkelt:
- Skal vi gå på visninger i dag? foreslo Cathrin.
Det var søndag, september, klokken var allerede over elleve, det vil si nærmere tolv, vi pleide å sove lenge om søndagene, ikke det at vi sleit oss ut og var oppe grytidlig resten av uka, for å si det sånn, men som vanlig hadde vi vært på en fest kvelden før, jeg husker ikke nøyaktig hva slags fest, i hvilken anledning, hvor, med hvem, og det spiller heller ingen rolle, bare at det ble seint, for alle disse festene, alle disse menneskene, all denne stasen, runddansen og leken, går i ett når jeg prøver å skille det ene fra det andre, begivenhetene blir begivenhetsløse, kanskje det bare var sommeren vi feiret, at den var forbi, at det var blitt høst, at det regnet eller var sol, det var aldri vanskelig å finne en grunn, eller unnskyldning, kall det hva du vil, for å feste.