Gutten i snøen

Et grusomt syn møter politietterforsker Erlendur Sveinsson i den isnende vinterkulda. En mørkhåret, tiårig gutt ligger urørlig i en diger blodpøl, fastfrosset i isen.

Selv ikke den garvede etterforskeren Erlendur kan fatte at det er annet enn en tragisk ulykke. Kanskje - kanskje gutten har falt, kanskje har det skjedd et uhell på en av de rustne balkongene i den store blokka der malingen flasser av i store flak. Innvandrerblokka. De er ikke mange, innvandrerne; stort sett bare noen inngiftede sørøstasiatiske damer og enkelte slektninger, men mange nok til at blokka, nabolaget, skolen har fått et rykte. Den døde gutten heter Elías og er halvt thailandsk. Moren Sunee snakker knapt islandsk, men via tolk får hun forklart at den andre sønnen heller ikke har kommet hjem som han pleier.

Den savnede broren
Den vonde mistanken hos Erlendur og hans kollegaer Elínborg og Sigurður Óli  blir bekreftet av rettsmedisinske undersøkelser som viser at Elías har blødd i hjel av et stikk i mageregionen. De går bredt ut i etterforskningen, men det er ikke fritt for at spekulasjoner om rasistisk motiv melder seg. Parallelt med etterforskningen fortsetter letingen etter Niran, den 15-årige broren som er født i Thailand og som aldri har funnet seg til rette i det golde vinterlandet langt mot nord. Lever han? Har han gått i skjul? Og – i så fall – hvorfor?

Fra drøm til mareritt
Drapet er uforståelig for alle som kjente Elías. Han var en skoleflink, stille og tenksom gutt som ingen hadde noe å utsette på. Riktignok kommer det for dagen at ikke alle er glade for innvandring fra fjernere kulturer, men gutten var jo bare et barn, en uskyldig tiåring som helst ville være som alle andre. Og mens etterforskerne avdekker rasisme i guttens lærerstab, doplanging i ungdomsmiljøet og rykter om en gammel sedelighetssak i nabolaget, lider moren i sin fortvilelse og sorg. Hun kom til sitt nye hjemland full av håp og drømmer om en bedre tilværelse, men endte opp som underbetalt alenemor i en stusselig leilighet hun knapt har råd til å betale. Og så dette.

Gufs fra fortiden
Erlendurs tanker ledes ubønnhørlig tilbake i tid, til det som ikke skulle skje og som aldri vil slippe taket, til lillebroren Bergur som forsvant i uværet på fjellet mens Erlendur ble funnet i god behold. Og mens tiden gikk, forsvant håpet om å finne broren og ble erstattet av en livstrøtthet som alltid siden har fulgt Erlendur og ført smerten videre til hans nærmeste. Under etterforskerens bistre overflate ligger et skrikende behov for å vite hva som skjedde den gangen for mange år siden. Og mens Erlendur holder alle – sine voksne barn inkludert – på lengst mulig avstand, gir han alt i jakten på den som har etterlatt den mørke gutten i snøen for å dø.

Arnaldur Indriðason har fått et stort publikum i mange land. Han skriver om mennesker som angår oss, og som bakteppe ligger de såreste skildringer av menneskelig psyke. Med Vinterbyen bekrefter forfatteren hvorfor han har høstet store lovord og gjeve priser gjennom nok en gang å skape stor litteratur av de grusomste forbrytelser.