Et eldre ektepar er bekymret for barnebarnet Danní og henvender seg til den tidligere politibetjenten Konráð. De vet at hun har vært involvert i narkotikasmugling, og nå er hun forsvunnet.
| Forfatter: | Arnaldur Indridason |
| Innbinding: | Innbundet |
| Utgivelsesår: | 2020 |
| Antall sider: | 304 |
| Forlag: | Cappelen Damm |
| Språk: | Bokmål |
| Originaltittel: | Stúlkan hjá brúnni |
| Oversatt av: | Løken, Silje Beite |
| Serie: | Konrad |
| Serienummer: | 2 |
| ISBN/EAN: | 9788202662769 |
Et eldre ektepar er bekymret for barnebarnet Danní og henvender seg til den tidligere politibetjenten Konráð. De vet at hun har vært involvert i narkotikasmugling, og nå er hun forsvunnet.
På samme tid blir Konráð oppsøkt av en gammel venn. Hun får ikke fred før hun får vite hva som skjedde med en tolv år gammel jente som druknet i Rekjavik på sekstitallet. Konráð vet hva det vil si å bli hjemsøkt i drømmene, hans egen far ble knivstukket for flere tiår siden og saken ble aldri oppklart. Idet Konrad nærmer seg sannheten om farens død, finner de noe som kaster et nytt lys over den gamle drukningsulykken.
Her møtes fortidens og nåtidens forbrytelser i en tankevekkende og uhyggelig krimroman om gamle løgner! Islandske Arnaldur Indridason er definitivt i storform!
Svar fra fortiden
En ung jente forsvinner i Reykjavik. Hva har hun blitt innblandet i? Og hvorfor er noen plutselig interessert i en annen ung jentes død mange tiår tidligere? Den pensjonerte politimannen Konrad får nok å bryne seg på.
En ung mann vandrer gatelangs for å hente inspirasjon til diktene han skriver, da han oppdager en dukke som ligger og flyter i vannet. Han bestemmer seg for å hente opp dukken og sette den på broen, i tilfelle den som har mistet den kommer tilbake for å lete.
Han går ned mot vannet, og klarer til slutt å fiske opp dukken som kommer seilende forbi. Da får han øye på noe annet like under vannflaten. Han kaster seg i det iskalde vannet og griper tak i det han ser der under vannskorpa. Først da han beveger seg mot land, forstår han hva han har dratt opp av vannet: liket av en liten jente.
I dag
Nå, flere tiår etter hendelsen ved broen, blir den pensjonerte politibetjenten Konrad oppsøkt av en gammel venn, Eygló. Hun har hatt noen spesielle opplevelser, og nå får hun ikke fred før hun får vite hva som skjedde med en tolv år gammel jente som druknet i Reykjavik på sekstitallet. Hun ber Konrad finne svar.
Fortvilte besteforeldre
På samme tid blir Konrad uventet kontaktet av et eldre ektepar som trygler ham om hjelp. De har hatt ansvaret for barnebarnet Danní siden moren hennes døde i en bilulykke, og i det siste har hun skapt trøbbel for dem. De vet at hun har havnet i et dårlig miljø og vært involvert i narkotikasmugling. Og nå er hun forsvunnet.
Bestemoren har bakgrunn som kjent politiker, og fordi de er engstelige for hva pressen vil skrive dersom de får nyss om saken, ønsker de ikke å involvere politiet. De vil at Konrad skal finne ut hva som har skjedd med barnebarnet.
Brikker som mangler
Dermed må Konrad noe uvillig grave i både nåtid og fortid for å hjelpe på flere hold.
Kontakten med Eygló bringer også opp en gammel personlig sak for Konrad, som fortsatt ikke vet hva som egentlig skjedde da faren ble drept. Siden Eygló er datter av farens gamle venn og svindelpartner, kan hun kanskje hjelpe ham med brikkene som mangler. Konrad drives av å finne svar, både for andre og seg selv. Men noen ganger er kanskje spørsmålene best ubesvart.
Elegant fra krimkongen
Arnaldur Indridasons bøker har solgt over 14 millioner på verdensbasis og han har mottatt høyt respekterte krimpriser som Glassnøkkelen, The Golden Dagger og Martin Beck-prisen. Han liker å linke fortid og nåtid i bøkene sine, og gjør det effektivt og elegant i Jenta ved broen, den andre boka i den kritikerroste serien om den pensjonerte politimannen Konrad. Han er bare en av de mange karakterene til Indridason som er verdt lesingen i seg selv, i dette som er en fengslende thriller fra Islands krimkonge.
Av Sarah Natasha Melbye
| Jenta ved broen | |||
| Bokmål | Ebok | 2020 | |
| Jenta ved broen | |||
| Bokmål | Nedlastbar lydbok | 2021 | |
| Jenta ved broen | |||
| Bokmål | Heftet | 2021 | |
- Overgrep mot barn er det verst tenkelige, og det foregår hele tiden i hele verden.
Jeg følte at jeg hadde mer på hjertet rundt det temaet. Så så jeg for meg en leke, en dukke, som fløt i vannet og satte seg fast ved en veldig kjent bro i Reykjavik, og deretter at noen fant den og dermed også jenta som eide dukken i vannet.
Og det er altså starten på Jenta ved broen, en bok Indridason mener det ikke var store utfordringen å skrive.
- Når jeg først hadde funnet ut hva jeg ønsket å si, gikk det faktisk ganske lett. Jeg vil ikke vite alt før jeg begynner å skrive, bare noen små detaljer og karakterer. Jeg ønsker å bli overrasket av historien underveis, jeg også.
Etter flere populære bøker med politimannen Erlendur i hovedrollen, en mann fra landet som ikke har mye til overs for byen, ville Arnaldur Indridason skrive om det motsatte. Sånn ble det liv i den pensjonerte politimannen Konrad.
- Konrad elsker, kjenner og puster byen. Han kan ikke se for seg et bedre sted å være på en solfylt dag, enn i Reykjavik. Han kan ha litt problemer med å styre temperamentet sitt, og viser innimellom sine mørke sider. Konrads barndom var ikke enkel, og har satt sine spor. Den er noen ganger kilde til en indre kamp, en kamp mellom det gode og det onde. Han er enkemann og bor alene, men han har en sønn som er lege, og to barnebarn – et tvillingpar.
Hva liker du best med Konrad?
- Han er en litt korrupt politimann, en ødelagt karakter. Han kan være veldig slem, og er ikke så godt likt av folk som jobber med ham, med unntak av Marta. Men han prøver alltid sitt beste å ikke være en idiot. Og han elsket sin kone veldig, veldig høyt, selv om han var utro. Det er Konrad i et nøtteskall. Han er sin egen verste fiende.
Indridason skriver en bok i året, og man skulle kanskje tro det med et sånt tempo ikke var rom for annet. Men etter hver bok, tar han seg faktisk en pause.
- Da leser jeg islandske dikt. Vi har fantastiske diktere på Island. Og det er herlig å bare gå inn i noe helt annet. Det er mye inspirasjon å hente der.
Men Indridason lar seg også inspirere av andre krimforfattere.
- Sjöwall and Wahlöö var fantastiske. De skrev bøkene om Martin Beck, en politimann i Stockholm på seksti- og syttitallet. Dette er selve grunnmuren i Nordisk krim, preget av sterk sosialrealisme. Det er det jeg har prøvd å gjøre med mine bøker også, og det tror jeg gjelder mye nordisk krim. Det er kriminalromaner, men handler også mye om samfunnet og menneskene som bor der. Jeg for min del prøver også å legge veldig mye i karakterene. Jeg har alltid ment at hvis karakterene ikke interesserer deg, er det lite poeng i å fortelle historien, sier Indridason og avslutter med en klar oppfordring til sine norske lesere:
- Les! Det spiller ingen rolle, hva, bare les bøker!
Indridason er intervjuet av Sarah Natasha Melbye
Han ga opp og gikk bortover Skothúsvegur og mot kirkegården. Det var ikke minst på Hólavallakirkjugarður han fant inspirasjon til diktene sine. Han hadde gått et kort stykke da han fant en passende pinne, så han vendte tilbake til broen og kom seg under den. Der klarte han å få tak i dokka med pinnen, men den satt fast. Han stakk og slo mot dokka og skulle til å gi opp da den løsnet, fløt videre under broen og bort fra ham. Mannen ble sittende og betrakte den et øyeblikk før han fortet seg opp, løp over veien og gikk ned mot vannet på den andre siden. Der klarte han å fiske dokka opp fra vannet da den kom seilende forbi.
Dokka var gammel og medtatt. Øynene var åpne, den var kledd i en fillete kjole, munnen var halvåpen, og det kom et lite pip fra den når den ble trykket på magen. Håret hang i laser, og noen steder hadde hårlokkene falt ut av de små hullene på hodet. Han trykket den på magen igjen, og vann piplet ut av øynene, som om dokka gråt.
Den unge mannen ble stående stille en stund og myse i retning av der dokka kom fra, og så fikk han øye på noe som lå like under vannflaten. Først trodde han at han hadde sett feil, men da han endelig oppdaget hva det var han så, kastet han dokka fra seg og hoppet ut i vannet. Det rakk ham til like under skuldrene, og han vadet videre over den gjørmete bunnen uten at han engang merket hvor iskaldt vannet var. Det tok ikke lang tid før han hadde grepet fatt i det han hadde sett ligge under vannskorpen, fikk dratt det opp mot overflaten, og mistanken ble bekreftet.
Han bevegde seg tilbake mot land og var knapt seg selv da det gikk opp for ham at han hadde funnet liket av en jentunge som hadde falt i Tjörnin og druknet.
