Sin egen verste fiende

Arnaldur Indridason er ute med sin andre bok om den pensjonerte politimannen Konrad. Jenta ved broen beskriver han selv som en historie om knuste drømmer, om barn som ikke har noe sted å vende seg og om en politimann som forsøker å finne sannheten. Dette var en historie det var viktig for ham å fortelle, selv om det ikke er første gang han skriver om ødelagte familier og barnemishandling.

- Overgrep mot barn er det verst tenkelige, og det foregår hele tiden i hele verden.
Jeg følte at jeg hadde mer på hjertet rundt det temaet. Så så jeg for meg en leke, en dukke, som fløt i vannet og satte seg fast ved en veldig kjent bro i Reykjavik, og deretter at noen fant den og dermed også jenta som eide dukken i vannet.

Og det er altså starten på Jenta ved broen, en bok Indridason mener det ikke var store utfordringen å skrive.

 - Når jeg først hadde funnet ut hva jeg ønsket å si, gikk det faktisk ganske lett. Jeg vil ikke vite alt før jeg begynner å skrive, bare noen små detaljer og karakterer. Jeg ønsker å bli overrasket av historien underveis, jeg også.

Etter flere populære bøker med politimannen Erlendur i hovedrollen, en mann fra landet som ikke har mye til overs for byen, ville Arnaldur Indridason skrive om det motsatte. Sånn ble det liv i den pensjonerte politimannen Konrad.

- Konrad elsker, kjenner og puster byen. Han kan ikke se for seg et bedre sted å være på en solfylt dag, enn i Reykjavik. Han kan ha litt problemer med å styre temperamentet sitt, og viser innimellom sine mørke sider. Konrads barndom var ikke enkel, og har satt sine spor. Den er noen ganger kilde til en indre kamp, en kamp mellom det gode og det onde. Han er enkemann og bor alene, men han har en sønn som er lege, og to barnebarn – et tvillingpar.

Hva liker du best med Konrad?

- Han er en litt korrupt politimann, en ødelagt karakter. Han kan være veldig slem, og er ikke så godt likt av folk som jobber med ham, med unntak av Marta. Men han prøver alltid sitt beste å ikke være en idiot. Og han elsket sin kone veldig, veldig høyt, selv om han var utro. Det er Konrad i et nøtteskall. Han er sin egen verste fiende.

Indridason skriver en bok i året, og man skulle kanskje tro det med et sånt tempo ikke var rom for annet. Men etter hver bok, tar han seg faktisk en pause.

- Da leser jeg islandske dikt. Vi har fantastiske diktere på Island. Og det er herlig å bare gå inn i noe helt annet. Det er mye inspirasjon å hente der.

Men Indridason lar seg også inspirere av andre krimforfattere.

- Sjöwall and Wahlöö var fantastiske. De skrev bøkene om Martin Beck, en politimann i Stockholm på seksti- og syttitallet. Dette er selve grunnmuren i Nordisk krim, preget av sterk sosialrealisme. Det er det jeg har prøvd å gjøre med mine bøker også, og det tror jeg gjelder mye nordisk krim. Det er kriminalromaner, men handler også mye om samfunnet og menneskene som bor der. Jeg for min del prøver også å legge veldig mye i karakterene. Jeg har alltid ment at hvis karakterene ikke interesserer deg, er det lite poeng i å fortelle historien, sier Indridason og avslutter med en klar oppfordring til sine norske lesere:

- Les! Det spiller ingen rolle, hva, bare les bøker!

 Indridason er intervjuet av Sarah Natasha Melbye

Til toppen

Han ga opp og gikk bortover Skothúsvegur og mot kirkegården. Det var ikke minst på Hólavallakirkjugarður han fant inspirasjon til diktene sine. Han hadde gått et kort stykke da han fant en passende pinne, så han vendte tilbake til broen og kom seg under den. Der klarte han å få tak i dokka med pinnen, men den satt fast. Han stakk og slo mot dokka og skulle til å gi opp da den løsnet, fløt videre under broen og bort fra ham. Mannen ble sittende og betrakte den et øyeblikk før han fortet seg opp, løp over veien og gikk ned mot vannet på den andre siden. Der klarte han å fiske dokka opp fra vannet da den kom seilende forbi.

Dokka var gammel og medtatt. Øynene var åpne, den var kledd i en fillete kjole, munnen var halvåpen, og det kom et lite pip fra den når den ble trykket på magen. Håret hang i laser, og noen steder hadde hårlokkene falt ut av de små hullene på hodet. Han trykket den på magen igjen, og vann piplet ut av øynene, som om dokka gråt.

Den unge mannen ble stående stille en stund og myse i retning av der dokka kom fra, og så fikk han øye på noe som lå like under vannflaten. Først trodde han at han hadde sett feil, men da han endelig oppdaget hva det var han så, kastet han dokka fra seg og hoppet ut i vannet. Det rakk ham til like under skuldrene, og han vadet videre over den gjørmete bunnen uten at han engang merket hvor iskaldt vannet var. Det tok ikke lang tid før han hadde grepet fatt i det han hadde sett ligge under vannskorpen, fikk dratt det opp mot overflaten, og mistanken ble bekreftet.

Han bevegde seg tilbake mot land og var knapt seg selv da det gikk opp for ham at han hadde funnet liket av en jentunge som hadde falt i Tjörnin og druknet.

Til toppen