Syv underverk og syv spørsmål til mesteren Arne Dahl!

Hva handler Underverkene om?

Om en seriemorder som herjer i Stockholm i løpet av en uhyre intens uke – sju dager med sju ofre – samtidig som en ny bølge av lett tilgjengelig fentanyl er på vei inn i Sverige.

En ganske spektakulær hendelse i Stockholm sparker det hele i gang. Fortell?

Hele boken ble født ut fra ideen om at en ny, mektig statue er plassert på det høyeste fjellet i det sentrale Stockholm. Og det er der boken begynner – med at innbyggerne ser en kritthvit versjon av de greske gudenes konge, Zevs, skue ut over byen. Men mot kvelden kommer det et kraftig uvær som viser Zevs’ sanne natur ...

Hvordan kom du på å bruke antikkens underverker i historien?  Driver du med en viss undervisning i skrivingen din?

Akkurat hvordan jeg kom på det, er som alltid vanskelig å si. Hvordan blir ideer født? Men i dette tilfellet tror jeg at jeg var ute etter noe knyttet til både tall og kunst, og med tanke på at filmen Seven en gang bidro til at jeg festet meg ved kriminalromanen, var det kanskje på tide med en liten hyllest. Men ikke direkte undervisning – selv om jeg liker å lære nye ting og gjøre fremskritt. Denne boken begynte med at jeg nerd-aktig manisk lærte meg alt om den store Zevs-statuen i Olympen, i oldtidens Hellas, han som stirret ned over de olympiske leker. Først deretter ble det en story.

Historiene dine starter ofte litt voldsomt og spektakulært?

Krim er for meg terapeutisk. Det dreier seg om å løse en krise, kjempe seg opp fra kaos og mørke, finne en vei mot sannhet og rettferdighet, og i forlengelsen nå en slags opplysning og forsoning. Katarsis er faktisk genuint helbredende (om enn kortvarig), og den gode krimmen – den som man ikke glemmer straks man har sluttet å lese – lover faktisk en slags livsinnsikt. I beste fall holder den hva den lover.

Hvem er Nova-gruppen?

Et team innenfor politiets nasjonale operative avdeling som ikke har hatt noen større suksesser før en klimaterrorist begynner å sende brev til gruppens sjef, Eva Nyman, i forrige bok, I sirkelens sentrum. Men nå, i bok to, er de en godt sammensveiset gruppe som består av en gjeng politifolk med livserfaring, og til tross for sine personlige skavanker nærmer de seg sannheten i fellesskap.

Gir en slik gruppe deg mer rom for nyanserte og komplekse historier og karakterer?

Ja, absolutt, ikke minst fordi de tvinges inn i relasjoner med hverandre på forskjellige måter – og man dermed får et antall parallelle historier å fortelle som ikke har noe med plottet å gjøre (selv om de tangerer det) og som ikke er krimhistorier.

Til slutt: Hva ønsker du leserne at sitter igjen med etter å ha lest Underverkene?

En blandet følelse av opplysning og trussel, kanskje. De har fått vite sannheten, men trusselen gjenstår likevel. Samt med en følelse av det enorme raseriet som ligger i at en urett rammer en nærstående.

Til toppen

Utdrag:

Da han våkner, forstår han at noen har ventet på at han skal våkne. Men han ser ingen, føler bare et nærvær som en sky av stadig sterkere følelser. Den sveiper inn i ham, bakfra.

Først nå forstår han at han ikke kan bevege seg.

Han begynner med å prøve å vri på hodet for å se at nærværet får en kropp. Det går ikke, nakken sitter som i en skrustikke. Da han forstår at hele kroppen sitter fast, burde panikken slå til. Det er som om noen har lest marerittene hans, der han ikke kunne bevege seg.

Være fanget.

Likevel skjer det ikke. Ikke helt. Panikken klarer ikke å slå rot i ham til tross for at bena sitter fast, armene, hendene, overkroppen.

Og han aner ingenting om hvorfor.

Det rare er at det ikke gjør særlig vondt. Derimot føles det som om hendene hans, fremfor alt fingrene, er bedøvd, medisinsk bedøvd.

Han har ingen problemer med å puste. Men han er ikke alene om å gjøre det. Nå er det som om han kjenner sin banemanns pust mot nakken.

Fuktige, lydløse åndedrag.

Livet hans har bestått av yrkesutøvelse i samfunnets utmarker. Han har ofte forestilt seg hvordan han skal ende sine dager. Så godt som hver dag har han forestilt seg sin egen død. Og nesten alltid har han kunnet ane hvem som i det aktuelle scenarioet ville være den mest sannsynlige bøddelen.

Men ikke nå.

Nå har han bare spørsmål.

Øynene hans er i hvert fall frie. De har begynt å venne seg til halvmørket, og det som nå toner fram, er et omfangsrikt lokale, rotete, udefinerbart, opprinnelig kanskje industrielt. Fuktig gammel papp blandes med ølbokser så gamle at de ser ut til å ha rustet, og spritflasker med etiketter som for lengst har gått i ett med det som nærmest er et jordgulv, sprøytespisser ligger frimodig sammen med bibelsider, gamle klær ligger buntet sammen og er tydelig jordslåtte, og både istykkerrustede og nyere spraybokser speiler graffititags i diverse fargetoner og aldre som pryder veggene lik årringer i en trestamme.

Men det er også ting der som ikke har vært på samme sted i flere år. Han ser blinkende stålskinner bøyd i geometriske former, liksom pyramideformet, han ser flere meter lange rektangler av hardpapp stablet på hverandre, og han ser noe lenger borte, på de oljeflekkete veggene.

Det er papirark som er festet der, antagelig med spiker. Det som står på arkene, kunne defineres som kunst. Men det er temmelig mørkt der borte, han ser ikke helt.

Til toppen