Første gang jeg hørte lyden var for to måneder siden. Det er vanskelig å beskrive den. Det er som om noen er inne i veggen. Lyden kommer liksom hverken utenfra eller innenfra, og den er neppe menneskelig. Men det som politiet foreslo for en ukes tid siden, da et par uniformerte ynglinger besøkte meg, føles nærmest som en fornærmelse nå som jeg har hatt tid til å fordøye det. Da visste jeg ikke engang hva en husbukk var.
Nå vet jeg det.
Det er husbukkens larver som lever veldig lenge inne i tørt treverk av bartrær, i inntil ti år før de til slutt forpuppes og tar seg ut. Treet blir fullstendig uthulet, men det ser friskt ut fra utsiden. Den eneste måten å bekjempe husbukkens larver på er å brenne det angrepne treverket eller gasse bygningen med giftgass.
Og de lager lyd, man kan tydelig høre larvene gnage inne i de angrepne bordene. De er hverken ute eller inne. De er i mørket.
Men det er ikke den lyden jeg har hørt. Hvis jeg da ikke har min egen onde husbukk. For det føles virkelig som om noen er ute etter meg.
Jeg bor svært ensomt til. Ingen kommer hit spontant, ingen campingturister som har gått seg vill, ingen nysgjerrige eiendomsspekulanter, ingen grupper med næringslivsfolk som later som om de kobler av med litt «Iron Man». Det finnes derimot dyr, og det er klart at det første jeg tenkte, var at en bortkommen rein, kanskje til og med en elg, hadde tatt seg gjennom gjerdet og sto og rotet blant de klimatilpassede staudene mine. Men det fantes hverken spor i bedet eller skade på gjerdet. Og jeg vet at hverken rein eller elg klarer å ta seg over gjerdet. Da jeg fikk det satt opp, tilpasset jeg det nettopp med tanke på det.
Det kan altså ikke dreie seg om noe annet dyreliv enn menneske. Også mennesker kan være umenneskelige. Spørsmålet er om ikke vi, blant alle de millioner av dyrearter på jorden, innehar verdensrekorden i umenneskelighet. Til tross for at det er vi som liksom skal være menneskelige.
Dessuten anslår forskerne at vi har funnet høyst halvparten av jordens eksisterende dyrearter.
Likevel må det dreie seg om et menneske som lister seg innpå meg. Og han – jeg går ut fra at det er en mann – kan ikke ha noen annen hensikt med å befinne seg her oppe på høysletten. Nå har snøen falt, jeg har undersøkt snølaget, men ikke funnet noen beviser og ikke engang spor som ikke tilhører meg selv. Likevel vet jeg at det pågår; det pågår hele tiden.
Noen spionerer på meg.
Jeg er i Mørket
Til toppen