Sarah hadde forsvunnet under dekk. Nå kom hun opp igjen med et sverd; hjaltet var gyllent, og en blå safir gnistret i sverdknappen.

«Vil du spenne på deg dette, Tom Courtney, eller må jeg gjøre det selv?» spurte hun bestemt.

Et nytt drønn rullet over sjøen. Denne gangen så de at kula rev tre-utsmykninger av handelsskutas akterspeil.

«Trøste og bære, Mrs Courtney, jeg tror sjørøverne heller ville gå glipp av alt gullet i stormogulens skatteflåte enn å legge seg ut med deg. Hva synes du, Yasmini?» Det siste var rettet til den nydelige, mørkøyde araberjenta som sto bak Sarah. Hun var Dorians kone, kledd i en enkel, fotsid kjole og hvitt hodeklede.

«En god hustru lystrer sin mann i ett og alt,» sa hun blygt. «Jeg får gjøre klar førstehjelpsskrinet, det får vi sikkert bruk for før dere er ferdige.»

Tom spente på seg blåsverdet. Neptunsverdet. Det hadde tilhørt faren hans, og tidligere bestefaren. Men opprinnelig hadde oldefar Charles Courtney fått det av Sir Francis Drake etter erobringen av Rancheria i de spanske koloniene i Amerika. Med det sverdet hadde Tom fått status som sjøridder av Den hellige grals tempelorden, i likhet med sine forgjengere, og han hadde brukt det til å gi utallige menn et velfortjent endelikt. Det var smidd av ypperste toledostål, og den smidige klingens vekt var perfekt balansert av stjernesafiren i sverdknappen.

Tom trakk klingen ut av skjeden og frydet seg over hvordan solrefleksene danset fra det innlagte gullet.

«Lad kanonene, Aboli. Både storkuler og hagl i hvert skudd.» De mindre blykulene ville spre seg i en sky og flerre alt som kom i veien for dem. «Wilson, drei tre grader opp mot vinden.»

Sjørøverskutas baugskyts tordnet igjen. Den ene kula bommet, den andre rev vekk en bit av treutsmykningene på akterspeilet i en sky av fliser. Varmt blod rant nedover Inchbirds ansikt der en av dem hadde truffet ham.

«De sikter etter mastene.» Sjørøverskuta hadde lagt om kursen en liten tanke og posisjonert seg slik at mastene på Dowager fremsto på rad og rekke som bowlingkjegler.

«Vanskelig å treffe dem på så langt hold,» innvendte styrmannen.

Den påstanden ble kontant tilbakevist av et smell ovenfra. Alle løftet blikket – akkurat tidsnok til å se en vase av treverk og seilduk komme deisende. Menn kastet seg til side. Ikke alle var raske nok. Toppen av mesanmasta traff rormannen og knuste skallen hans. Skuta begynte å skjene mot le. Toppseilet la seg som et likklede over mannen.

«Skjær det vekk,» ropte Inchbird. «Vi må frigjøre styringen.» Menn kom løpende med økser og ga seg til å hugge løs på splintret rundholt.

Et nytt skudd overdøvet Inchbird, og han vaklet av trykkbølgen fra kanonkula som fløy over dekket en halv armlengde foran fjeset hans. Han kjente hvordan skuta mistet fart da den vek unna vinden og dreide rundt. Hele skroget ristet; seil pisket og tauverk røk.

Ved roret hadde mannskapet skåret løs seilet, de bar det vekk nå. Duken var dyprød av rormannens blod. Under lå rorets dreieratt knust i stumper og stykker der mastetømmeret hadde truffet det. Det ville ta timevis å få på plass et nytt, og den tiden hadde de ikke.

Ute til babord nærmet sjørøverskuta seg fort, den vek ut for å komme opp på siden. Nå var den så nær at han skjelnet mennene som sto samlet på dekk. Noen hyttet med huggertene, andre bar lange, stygge fektespyd.

Inchbird bet tennene sammen. «Gjør klar til å slå tilbake bordingsforsøk.»

Til toppen