Constance rettet de grønne øynene mot ham. Så usjenerte og innsiktsfulle at de umulig kunne tilhøre en så ung jente. Saunders merket at buksa strammet.
«Hva vil skje med arven vår?» spurte Constance.
«Den skal båndlegges til dere blir voksne,» forsikret Saunders. «Jeg skal selv sitte som en av forvalterne.» Han løftet en hånd for å stoppe eventuelle innvendinger. «Jeg synes jeg skylder faren deres såpass. Det er det minste jeg kan gjøre.»
Han følte ingen dårlig samvittighet da han sa det. Livet var forretninger, og disse barna var bare et gode skjebnen hadde plassert i hans makt. Et gode med betydelig verdi – og han skulle såvisst sørge for å tjene på det. Når han ble ferdig med Mansurs bo, ville det ikke være en rød fanam igjen i Courtney-barnas arv.
Hvis de levde lenge nok til å gjøre krav på den, vel å merke. Calcutta var bygd i en illeluktende sump. Stedet ble ikke sunnere av at to hundre tusen sjeler bodde der med all sin skitt og snuskethet. Det var slett ikke sikkert at et par nyankomne ungdommer ville overleve vinteren der – for ikke å snakke om den lange, kvelende sommeren.
Constance betraktet Saunders med de skarpe, vurderende øynene. Et øyeblikk fikk han en ubehagelig følelse av at hun kunne lese alle tankene hans. Men det slo han fra seg. Hun var ikke stort mer enn et barn, en mus i en verden av villkatter.
Like fullt ble han urolig av uttrykket hennes. Det var riktig av ham å sende henne vekk. Det ville vært en fornøyelse å lære henne et og annet, men virksomheten måtte alltid settes i første rekke. Det samme kunne sies om gutten. Han var faren opp ad dage, med det samme røde, tjafsete håret og det samme kjekke utseendet. Han var kanskje knekket nå, men Saunders så hvordan styrken vokste inn i ansiktet og kroppen. Den gutten kunne bli en farlig fiende.
Et smil bredte seg i ansiktet til Saunders. Han gjorde det raskt om til en mine full av from omsorg. «God tur til Calcutta.»
Til toppen
