– Blodtype null. Passer til nesten alle, størst etterspørsel, lengst tid på ventelistene. Begge blir lette å matche.
Stemmen som hun hatet, var endelig fornøyd.
Alena la på mens skyene der ute spredte seg og solen så vidt varmet henne i ansiktet.
Hun skulle ut dit, snart, bort fra dette.
– Dere er ferdige for i dag.
De to speilbildene ventet slik de skulle i sofaen, og nå var det ikke mulig for dem å sitte tettere sammen, de satt nesten oppå hverandre.
– Ferdige?
– Nå behøver dere ikke å fryse mer, det lover jeg. I morgen reiser vi.
– Er vi …
De snudde seg mot ledsageren.
– … det, Tētis? Helt ferdige?
Han nikket.
– Ja. Dere er ferdige. Men ikke jeg.
Han stirret på Alena med samme overlegne glis som da han tente sigaretten og blåste røyken rett på henne.
– Eller hva?
Hun møtte blikket hans, lenge nok til at det ble ubehagelig, så rakte hun ham den tykke konvolutten hun hadde i hånden.
– Halvparten nå – halvparten i Stockholm etter levering.
Men uten å slippe da han tok tak i den.
– Greit?
Han gliste fortsatt.
– Greit. Jeg får samme sum i Stockholm.
Så slapp hun, og han brettet sammen konvolutten og stakk den ned i innerlommen på den røykluktende jakken.
Hun fulgte etter dem ut i den svake vinden og varmen, som bare var behagelig. De sa farvel slik man gjør til noen man ikke kjenner, men allerede føler at man savner, hun omfavnet to tynne kropper med ansikter og gester som forega sikkerhet og derfor virket enda mer usikre.
– Forresten?
De snudde seg samtidig.
– Jeg bare lurte … hvem er hvem av dere?
De fniste litt, sjenerte.
– Vilma. Det er meg.
– Og jeg er Zelma. Jeg har en bitte liten brun flekk her … øverst på kinnet.
Akkurat da, idet Alena bøyde seg fram for å se bedre, strakte hun som hadde en brun liten flekk seg også fram, hun som het Zelma, og klemte nok en gang den fremmede kvinnen som hadde tatt seg tid til å lure på hvem hun var.
Og hvisket.
– Vi ses i kveld. Om bord.
Siste gang.
Alena hadde jo bestemt seg. Aldri mer.
Jeg sender ingen flere. Det kommer ikke til å skje igjen.
Hun så allerede de tynne ryggene deres forsvinne inn i baksetet på den trange bilen og tenkte på en annen veldig ung kvinne, som hadde stått i et annet rom mens andre øyne taust hadde beveget seg rundt henne i en stor sirkel, gransket naken hud slik hun selv nettopp hadde gjort. Hun undertrykket det som minnet om tårer og fulgte bilen med blikket. Den etterlot seg en sterk diesellukt helt til den forsvant bak de slitne, fargeløse husene, økte farten litt, fortsatte lenger bort.
Tētis?
Det var det de hadde sagt.
Hun visste jo bedre.
Alle forstiller seg alltid for alle.
Han som kjørte den bilen, var på ingen måte deres far.
Til toppen
