Fortiden påvirker nåtiden i Arnaldur Indridasons nye krimserie  

Hva mørket vet er første bok i en ny serie om den pensjonerte politimannen Konrad på Island. Her er et eksklusivt intervju med Arnaldur Indridason om den nye krimserien.

Indridason er en av Islands aller mest kjente forfattere. Han bor og jobber i Reykjavik, og er mest kjent for serien sin om Erlendur Sveinsson. Mange av bøkene hans tar oss tilbake til andre verdenskrig, og han linker gjerne det som skjedde i fortiden med nåtid. Krimklubben har stilt Indridason åtte spørsmål om den nye krimserien med Konrad i sentrum.

Kan du si litt om din nye roman, Bare mørket vet?

Den handler om en pensjonert politimann, som klør i fingrene etter å starte etterforskningen når liket av en savnet mann blir funnet i isbreen Langjökull. Liket ble begravd der for mange år siden, men isbreen har smeltet på grunn av global oppvarming. Nå kommer den uløste saken til overflaten og utfordrer Konrad.

Hva inspirerte deg til å skrive denne romanen?

Det var nok konsekvensene av global oppvarming, og den måten vi misbruker miljøet på. Det er i tillegg en introduksjon av min nye hovedkarakter, Konrad, som har jobbet i mange år som politi, og ikke er i stand til å ta farvel med jobben. Han er familiemann, født i Reykjavik, og har en noe variabel bakgrunn i politiet, muligens på grunn av at han vokste opp sammen med en vanskelig far.

Hva er det viktigste du vil at vi skal ta med oss fra boken?

Jeg håper leserne lar seg underholde, jeg prøver vanligvis ikke å sende ut noe slags budskap til leserne. Men, er det noe jeg vil at de skal tenke over etter å ha lest denne boken, må det være at det aldri er for sent å prøve å rette opp sine ugjerninger.

Vi kjenner Konrad fra før. Hvorfor ble han din nye krimhelt?

Han hadde en rolle i Skuggasund. Jeg ble engasjert i ham, og ville finne ut mer om livet hans. Han er temmelig ulik min andre krimhelt, Erlendur Sveinsson. Han er selvsagt fra Reykjavik, elsker byen, men prøver å ikke dvele for mye ved fortiden. Det er vanskelig, fordi faren ble myrdet utenfor slakteriet tidlig på sekstitallet og saken aldri ble løst. Som pensjonist blir Konrad stadig mer interessert i denne «glemte» saken.

Hva er den største forskjellen på Konrad og de andre krimheltene dine?

Kanskje at jeg ikke er helt sikker på at han er en god politimann. Han er jo en splittet sjel på grunn av en vanskelig oppvekst, og burde kanskje aldri ha blitt politi.

Du er opptatt av karakterer, men hvordan jobbet du med plottet?

Jeg har noen få ideer når jeg setter meg ned for å begynne på en ny roman, men ingenting er bindende. Etter hvert får jeg nye ideer, og da forandrer plottet seg. Denne gang, som så ofte, hadde det noe å gjøre med hvordan fortiden påvirker nåtiden, og da jeg oppdaget at liket ble funnet i isbreen, kom resten av historien av seg selv.

Kan du dele litt av skriveprosessen?

Jeg fulgte rutinene: Jeg bruker den mørke høsten og vintermånedene til å skrive, og vår og sommer for finpussing og redigering. Én bok hvert år. Jeg prøver å ikke la bøkene mine bli for lange, jeg liker å komme frem til mysteriet fort, og bli der så lenge jeg kan uten å bruke for mange ord og forklaringer. Jeg er disiplinert, starter tidlig om morgenen, og skriver helt til kvelden. Jeg prøver alltid å ha noe usagt på slutten av dagen, da er det mye lettere å starte neste dag. Akkurat det trikset tror jeg de fleste forfattere har lært av Hemingway.

Hvor mange språk er bøkene dine oversatt til?

Jeg har ikke tallene, det må du spørre forlaget om, men bøkene er oversatt til veldig mange språk. For en forfatter fra bitte lille Island er det selvsagt utrolig motiverende.

Til toppen

Hun hadde tatt et førerkurs etter at turismenæringen vokste seg større og større. Da hadde hun vært arbeidsledig i åtte måneder. Hun hadde mistet leiligheten i finanskrisen da hun ikke lenger klarte å betale på lånet. En mann hun hadde vært sammen med flyttet til Norge. Han var tømrer og hadde fått nok å gjøre der. Uttalte at han aldri skulle hjem igjen til dette drittlandet som noen få jævla idioter hadde klart å slå konkurs. Det var noen som hadde spådd at turismen kom til å blomstre. Krónan lå nede for telling og alt på Island var plutselig blitt billig for besøkende. Hun meldte seg på et kurs da oppturen startet, og hun lærte at turistene som kom til Island elsket landet, naturen, den rene lufta og stillheten.

Kurset hadde ikke lært henne noe om nedfrosne lik i isbreer.

De tyske turistene flokket seg rundt henne og fulgte blikket hennes til det stoppet, der det så ut som om et mannshode vokste opp av isen.

«Hva er det?» spurte en kvinne i gruppen og gikk nærmere.

«Er det en mann i isen?» spurte en annen kvinne som sto ved siden av henne.

Ansiktet var for det meste skjult av et tynt lag snø, men de klarte å ane nesen, øyehulene og en stor del av pannen. Det var ikke noe annet som var synlig, og de så ikke spor av en kropp lenger nede i isen.

«Hva kan ha skjedd med ham?» spurte en tredje turist tankefull. Hun visste at han var pensjonert lege.

«Har han ligget der lenge?» kom det fra en annen.

«Det ser slik ut,» svarte legen og satte seg på huk ved ansiktet. «Han frosset ikke ihjel i går.»

Han kostet varsomt vekk snøen med bare hender, helt til et ansikt kom til syne.

«Du bør ikke ta på noe,» kom det advarende fra kona hans.

«Det går bra, jeg skal ikke gjøre noe mer enn dette,» sa legen.

Han reist seg og foran dem åpenbarte det seg et mannsansikt, det var som om noen hadde formet det forsiktig i hvitskimrende, flortynt porselen, som kunne knuse ved den letteste berøring. Det var umulig å anslå hvor lenge mannen hadde ligget i jøkelen, men isen hadde fart vel med ham, bevart ham og beskyttet ham mot forråtnelse og nedbryting. De mente at mannen kunne ha vært rundt tretti år gammel da han møtte sin skjebne. Han var en anelse bredkinnet, hadde en stor munn og sterke tenner, øynene lå dypt over en vakker nese. Han hadde lyst hår.

«Burde du ikke melde fra til politiet, kjære deg?» spurte legens kone og snudde seg mot henne.

«Jo, det er klart,» sa hun åndsfraværende og klarte ikke å rive blikket løs fra ansiktet. «Selvsagt. Jeg gjør det med det samme.»

Hun fant fram mobilen, visste at det var dekning i dette området, det hadde hun sjekket i forkant av turen. Hun passet alltid på å være i områder med dekning i tilfelle noe skulle skje. Nødsentralen svarte med det samme og hun snakket fort, fortalte om funnet.

«Vi er ikke langt unna Geitlandsjökull,» sa hun da hun hadde beskrevet omgivelsene og skuet i retning av nibba som ga navn til den sørvestre delen av jøkelen.

Isbreen trakk seg stadig mer tilbake. Da hun forberedte seg til turen, hadde hun lest at med denne farten kom den til å være borte ved neste århundreskifte.

Til toppen