Nyskapende i pandemien
Da korona-pandemi og reiserestriksjoner satte en stopper for hans planlagte bok om Bogart Bull, bestemte Øistein Borge seg for å skrive noe helt annet.
Inspirert av en favoritt fra tenårene ga han seg i kast med sin første landsbykrim: Matadorens siste dans.
– Jeg var fast bestemt på å vende tilbake til Bogart Bull og hans univers når forholdene tillot det, og da falt det unaturlig å skrive en alternativ politikrim. En «landsbykrim» lokket sterkt, fordi mitt første møte med krimlitteratur som tenåring var Agatha Christies bøker med Miss Marple.
For Borge er Christies bøker med Miss Marple det landsbykrim handler om.
– En «sivilist» bosatt på en fredelig liten plett, en alvorlig forbrytelse finner sted, og den nysgjerrige og intelligente sivilisten løser mysteriet – og stiller dermed det ikke fullt så kapable politikorpset i forlegenhet. Det er selve inkarnasjonen av landsbykrim.
Fengende sjanger
Borge forteller om flere ting som fascinerer ham med denne sjangeren. Blant annet kontrasten mellom den idylliske scenen for handlingen, og de mer eller mindre grusomme handlingene som finner sted.
– Dessuten fascineres jeg av at slike miljøer, der alt virker fredelig og ordnet på overflaten, kan skjule hemmeligheter og fordums handlinger som ikke tåler dagens lys. En slags toppen-av-isfjellet situasjon.
En mini-hovedstad
Ifølge Øistein Borge kunne historien i Matadorens siste dans vært lagt til de aller fleste land i Vest-Europa. Men siden han selv har bodd i en landsby på Mallorca de siste seks årene, var det naturlig å bruke den spanske landsbygda, som han kjenner godt. Og å legge handlingen til en landsby, gir i seg selv gir mange muligheter, mener forfatteren.
– En landsby er i realiteten en hovedstad i miniformat, der det bor velstående og fattige mennesker, snille og slemme mennesker, kloke og stupide mennesker, innflyttere fra ulike miljøer og land, osv. I en landsby med kanskje tusen sjeler, skaper dette mulighet til en tett interaksjon mellom karakterer av ymse slag. Det finnes ikke ulike områder for ulike mennesketyper i en landsby. I en landsby bor innvandrerne og de svakere stilte side om side med fiffen på Bygdøy, hvis du skjønner hva jeg mener.
Gøy med folk
Og når man har lest Matadorens siste dans, skjønner man hva Borge mener. Der er det et rikt og mangfoldig persongalleri.
– Å utvikle karakterene var noe av det morsomste i arbeidet med denne boken. Sånn sett er kanskje Matadorens siste dans den av mine fem krimromaner der jeg er mest fornøyd med persongalleriet.
I arbeidet med boken fremstod også researchen noe enklere denne gang, for forfatteren som tidligere har skrevet krim fra så ulike miljøer som Nord-Irland, Amsterdam og den franske rivieraen.
– Inspirasjonen er først og fremst min egen landsby her nede på Mallorca. Her bor - lett eller litt bedre forkledd i boka - flere av karakterene i Matadorens siste dans: Sergio Moncayo, Zappa, Margot Smith, Erik Petersen, Diego Bautista, hovedpersonen Lennox Hartly ... Researchen lå, for én gangs skyld, rett foran nesa på meg.
En dæsj Bogart Bull
Og den nevnte hovedpersonen Lennox Hartly, en pensjonert etterforsker fra Manchester-politiet, er en god blanding av to Borge kjenner godt.
– Miss Marpel + en tjue år eldre og pensjonert Bogart Bull = Lennox Hartly. Han er en beskjeden og lojal mann, med mye integritet og høy moral. Han kunne hatt et komfortabelt og godt pensjonistliv i Montepaz, hvis det ikke var for den blytunge sorgen han bærer med seg gjennom hele historien.
For midt i det elegante puslespillet av drap, løgner og mørke hemmeligheter, gir Øistein Borges landsbykrim også rom til en vakker kjærlighetshistorie.
– I likhet med halvparten av Norges befolkning har jeg en skilsmisse bak meg, og misunner de som er heldige nok til å oppleve den livslange kjærligheten – gitt at den er reell, og ikke tuftet på praktiske hensyn og forhold. Slik sett er Matadorens siste dans også en vemodig hyllest til denne typen forhold mellom to partnere som elsker hverandre høyt gjennom et langt liv.
Av Sarah Natasha Melbye
Til toppen
