Jeg er nummer 13 (Innbundet)

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2019
Antall sider: 304
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
ISBN/EAN: 9788202604837
Kategori: Krim og spenning
Omtale Jeg er nummer 13

I hans mørke sinn er drap en kunst – Nå skal han signere sitt mesterverk

I september 2017 blir en norsk utvekslingsstudent funnet drept i en park utenfor Amsterdam, tatt av dage med en boltpistol. Kriminaletterforsker Bogart Bull sendes sørover med første fly. I den nederlandske hovedstaden befinner en mann som kaller seg Rezník og betrakter seg selv som en grensesprengende kunstner.

Og Rezník har så vidt begynt. Et nytt drap finner sted, denne gangen med et våpen som forbløffer politiet ...

Til toppen

Andre utgaver

Jeg er nummer 13
Bokmål Ebok 2019

Flere bøker av Øistein Borge:

Utdrag

Det kom litt bakpå meg at hun var død. Mor hadde alltid vært der. Først mange år senere fikk jeg vite at de hadde voldtatt og mishandlet henne før hun ble kvalt. Hvis noe burde straffes med døden, så er det denne typen forbrytelser. Det ville ikke vært meg imot å eksekvere dødsdommen egenhendig, men hvor skulle jeg ha begynt? Det var tusenvis av russiske soldater i Praha på den tiden. Selv i dag, femti år senere, forekommer det at jeg møter morderne hennes i søvne. Drømmer der jeg henger dem opp på kjøttkroker i rommet der jeg fant henne og snitter av dem det de besudlet henne med. Åpner bløte deler på de skitne, hårete kroppene deres. De skriker skjærende, spreller som de grisene de var, mens det risler i blodrenna som leder ned til sluket i hjørnet. Men til liten nytte. Når jeg våkner kjenner jeg bare den samme hevntørsten jeg sovnet med. Den tyngende vissheten om at de slapp unna, dette loddet som vil hefte ved meg til mine dagers ende. Jeg har et fotografi av mor, et som er tatt i Smolenice da hun var ung. Svart-hvitt. Hun sitter på kanten av en fontene, antagelig på byens torg. Hun smiler, men ikke til kameraet. Kjolen er lys, og dekorert med et dryss av noe smått. Muligens blomsterkroner. Hånden hennes fingrer med en lokk av håret på venstre side av ansiktet. En due er i ferd med å lette på den andre siden av fontenen, vingeslagene utydelige på grunn av lukkertiden. Fotografiet er 31 vakkert, men skjemmes av en lang skygge på brosteinen foran henne. Den som tok bildet har vært ubetenksom nok til å stå med sola i ryggen. Det ville ikke forbause meg om det er far som er fotografen. Han var ingen perfeksjonist. Det har jeg etter henne. Kanskje er det dette fotografiet som gjør at jeg husker henne sånn. I svart-hvitt.

[...]

De åtte årene jeg tilbrakte hos Viktória Mandaroux i Paris fortoner seg i dag som begivenhetsløse, nærmest bortkastede. Kanskje bortsett fra bøkene og et par unntak som jeg skal komme tilbake til. Nå sitter jeg på hovedflyplassen i Bangkok med Time Magazine og et glass Tommasi Amarone foran meg på bordet. Jeg elsker den vinen. Dyp rubinrød farge, kompleks og fyldig i smaken med masse kirsebær og plomme. Nektar fra gudene, som en skribent i Wine Spectator formulerte det. Om en drøy time er det avgang til Amsterdam. Det blir den siste turen til Europa. Seks ekspederinger til og så setter jeg strek. Det er dette de fleste som meg ikke begriper. At man må gi seg mens leken er god, mens de som jakter på jegeren fremdeles famler rundt i mørket. Selv kommer jeg til å ende på førtini ofre, for øvrig identisk med den legendariske bokseren Rocky Marciano. Ingen fikk has på ham heller. Rundt meg i VIP-loungen sitter det menn som kunne vært mitt eget speilbilde. Distingverte herrer i femtiårene, velpleide og elegante i tøyet, med kostbare armbåndsur og dokumentmapper i eksklusivt skinn. Iblant streifer en av dem meg med blikket. De ser en mann som kan være konsernsjef i et internasjonalt selskap eller partner i et lukrativt hedgefond. De ser selve kjernen i min virksomhet: å fremstå som noe annet enn det jeg er. Passet i min egen dokumentmappe er ett av flere jeg disponerer, alle med ulik identitet, naturligvis. Du kan kalle meg Rezník. Det er et navn godt som noe.

Til toppen