Noe må stå på spill  

– Det var naturlig at det ble krim. Det er noe med motoren som driver fortellingen framover. Jeg liker at noe står på spill og at kontrakten med leseren har en løsning.

Drivkraften er udiskutabel. Behovet for å fortelle gode, originale historier ble formet allerede i oppveksten. Øistein Borge vokste opp i et hjem møblert med kultur. Ikke minst film. Faren hans, Erik, var norsk films sentrale mogul gjennom to tiår. Øistein jobbet også i filmbransjen i fem år før det ble tjue år i reklamebransjens elitedivisjon. Han skrev tre bøker om ungdomshelten Nino Glass på veien til å bli krimforfatter, og den veien var brolagt med hele åtte refusjoner.

Masterplan for seks bøker

– Jeg har hele tiden hatt klokkertro på Bogart Bull, og masterplanen for de seks første bøkene er allerede klar. Refusjoner er jo til å lære av, og jeg var selvsagt fornøyd da Font forlag ville satse på Bogart. Så ble Font etter hvert en del av Cappelen Damm, og Bogart Bull fulgte med på lasset, sier Borge. Etter tre romaner er krimhelten med et litt søkt fornavn (å ta skuespiller Humphreys etternavn som fornavn var en impuls) i ferd med å markere seg blant krimelskere. Vi har fått en ny, sympatisk krimhelt å heie på.

Krimhelt med tung bagasje

– Det er karakterene som skaper interessen, og jeg ville ha en helt som vekker sympati hos leseren. En vi føler med når det butter. En vi heier på når faenskapen blir for hardkokt og stillingen er uavgjort. Bogart er en norsk enkemann og politimann – i nevnte rekkefølge. Han har mistet kone og datter i en hevnaksjon der han selv slapp unna, og har plages med samvittigheten for det som hendte. Han har en fuktig fortid, men er nå tørrlagt og trøster seg med cola. En stillfaren etterforsker som ser det andre overser, og jobber med «norske kriminalsaker» i utlandet. 

Klassiske psykopatiske trekk

Som de aller, aller fleste krimbøker har også Jeg er nummer 13 en " badguy", og ikke en hvilken som helst en. En tsjekkisk drapsmann og leiemorder ved navn Rezník setter Bogart på en hard prøve, og Borge har faktisk en viss sympati for uhyret: – Rezník er morder, men han bestemte seg ikke for det. Med en litt ugunstig genetikk og oppvekst i emosjonell motbakke, er det ikke rart han blir som han blir. Han utvikler klassiske psykopatiske trekk, men er jo ingen fullblods psykopat, han har for eksempel en viss empati med svakstilte individer. Og så må man jo bare ha en viss sans for måten han velger sine ofre og utfører faenskapen på, smiler Borge.

Behersker antydningens kunst

– For Rezník er drap en kunst, og han benytter seg av de mest forbløffende drapsmetoder. Han ser ikke på seg selv som en ordinær leiemorder, han er også en grensesprengende kunstner, og signerer sine ofre med tallet 13, sier Borge. Og det er bare å bøye seg i støvet for Borges egen evne til å bruke antydningens kunst når drapene begås. Når et offer blir stekt i en badstue, kan det være fristende å kjøre på med de mest groteske beskrivelsene, men forfatteren kan kunsten å ta oss med på ugjerningene akkurat så langt som nødvendig.

Sin egen formel

Borge gjør mye research, man får gjort mye på ti dager i Amsterdam, og det finnes fagbøker og digital hjelp for det aller meste. Men selve historien må han selv stå for: – Jeg har funnet min egen måte å konstruere fortellingen på, min egen enkle formel, så å si. Det må være driv i krim, korte scener, og karakteren må skape interesse. Og så må noe viktig settes på spill. Jeg må få leseren helt ut på stolkanten, for så å tenke hvordan i all verden skal dette gå? 

Øistein Borge er intervjuet av Bernt Roald Nilsen

Til toppen

Det kom litt bakpå meg at hun var død. Mor hadde alltid vært der. Først mange år senere fikk jeg vite at de hadde voldtatt og mishandlet henne før hun ble kvalt. Hvis noe burde straffes med døden, så er det denne typen forbrytelser. Det ville ikke vært meg imot å eksekvere dødsdommen egenhendig, men hvor skulle jeg ha begynt? Det var tusenvis av russiske soldater i Praha på den tiden. Selv i dag, femti år senere, forekommer det at jeg møter morderne hennes i søvne. Drømmer der jeg henger dem opp på kjøttkroker i rommet der jeg fant henne og snitter av dem det de besudlet henne med. Åpner bløte deler på de skitne, hårete kroppene deres. De skriker skjærende, spreller som de grisene de var, mens det risler i blodrenna som leder ned til sluket i hjørnet. Men til liten nytte. Når jeg våkner kjenner jeg bare den samme hevntørsten jeg sovnet med. Den tyngende vissheten om at de slapp unna, dette loddet som vil hefte ved meg til mine dagers ende. Jeg har et fotografi av mor, et som er tatt i Smolenice da hun var ung. Svart-hvitt. Hun sitter på kanten av en fontene, antagelig på byens torg. Hun smiler, men ikke til kameraet. Kjolen er lys, og dekorert med et dryss av noe smått. Muligens blomsterkroner. Hånden hennes fingrer med en lokk av håret på venstre side av ansiktet. En due er i ferd med å lette på den andre siden av fontenen, vingeslagene utydelige på grunn av lukkertiden. Fotografiet er 31 vakkert, men skjemmes av en lang skygge på brosteinen foran henne. Den som tok bildet har vært ubetenksom nok til å stå med sola i ryggen. Det ville ikke forbause meg om det er far som er fotografen. Han var ingen perfeksjonist. Det har jeg etter henne. Kanskje er det dette fotografiet som gjør at jeg husker henne sånn. I svart-hvitt.

[...]

De åtte årene jeg tilbrakte hos Viktória Mandaroux i Paris fortoner seg i dag som begivenhetsløse, nærmest bortkastede. Kanskje bortsett fra bøkene og et par unntak som jeg skal komme tilbake til. Nå sitter jeg på hovedflyplassen i Bangkok med Time Magazine og et glass Tommasi Amarone foran meg på bordet. Jeg elsker den vinen. Dyp rubinrød farge, kompleks og fyldig i smaken med masse kirsebær og plomme. Nektar fra gudene, som en skribent i Wine Spectator formulerte det. Om en drøy time er det avgang til Amsterdam. Det blir den siste turen til Europa. Seks ekspederinger til og så setter jeg strek. Det er dette de fleste som meg ikke begriper. At man må gi seg mens leken er god, mens de som jakter på jegeren fremdeles famler rundt i mørket. Selv kommer jeg til å ende på førtini ofre, for øvrig identisk med den legendariske bokseren Rocky Marciano. Ingen fikk has på ham heller. Rundt meg i VIP-loungen sitter det menn som kunne vært mitt eget speilbilde. Distingverte herrer i femtiårene, velpleide og elegante i tøyet, med kostbare armbåndsur og dokumentmapper i eksklusivt skinn. Iblant streifer en av dem meg med blikket. De ser en mann som kan være konsernsjef i et internasjonalt selskap eller partner i et lukrativt hedgefond. De ser selve kjernen i min virksomhet: å fremstå som noe annet enn det jeg er. Passet i min egen dokumentmappe er ett av flere jeg disponerer, alle med ulik identitet, naturligvis. Du kan kalle meg Rezník. Det er et navn godt som noe.

Til toppen