Helvetesilden (Innbundet)

Serie: Konrad Sejer 12

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2014
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Konrad Sejer
Serienummer: 12
ISBN/EAN: 9788202438241
Kategori: Nordisk krim og Psykologisk krim
Omtale Helvetesilden

Genialt om skjøre sinn

En mor og hennes sønn på fire år blir funnet knivdrept i en gammel campingvogn. Spørsmålet er ikke Hvem som drepte, men Hvorfor.

Hvorfor blir et sinn forstyrret? Hva kan sosial smalhans og ensomhet føre til? Den siste romanen til Karin Fossum er et genialt studium i hvordan et menneskes sinn sakte, men sikkert kan forvitre. Konsekvensen blir en grusom forbrytelse når morderen til slutt får et motiv som rettferdiggjør drap. Alt helt mesterlig beskrevet av Fossum, som kan kunsten å beskrive hva som skjer når et skjørt sinn trenges opp i et hjørne.

Djevelsk motiv
Du er med fra første setning: ”Kvinner og barn glødet, mennene visste bedre og holdt seg i skyggen, med bremmen ned foran øynene.” En campingvogn med to døde. Konrad Sejer i døren, hjertet hans hamrer, han går inn, blod overalt, en svær filetkniv er drapsvåpenet, to planlagte, kanskje bestilte drap, en beveggrunn, et motiv, men hvilket? Det er alltid en relasjon, tenker Sejer. Så er jakten i gang. Ikke på person. Nei, på det djevelske motivet som morderen faktisk får på overtid.

Sosial smalhans
To parallelle historier som strekker seg over et halvt år. Bonnie Hayden og vesle Simon, og deres strev med å få hverdagen til å henge sammen. Bonnie er hjemmehjelp, Simon er i barnehagen, helst ville de vært hos hverandre hele tiden. Så skjer det noe dramatisk, noe positivt som gir drømmene deres vinger. Samtidig følger vi Eddie Malthe og moren hans, Mass, i deres sosiale isolasjon. Eddie er 21 år, har fasong som en gigantisk pære og elsker kanelgifler og internett. De har bare seg selv, og trøster seg gjennom livet. Vi er vitne til hva sosial tilbaketrekning, bitre mødre og fraværende fedre kan føre til.

Snedig finale
Alle detaljer betyr noe når Karin Fossum beskriver relasjoner som fører til tragedier. Hun maler skarpe, tydelige bilder av karakterene, hva de sier og gjør, hvorfor de blir som de blir, og gradvis forstår vi hvilket ulykksalig individ vi har med å gjøre. Persongalleriet er smalt, og det holder med Sejer og Skarre når mordgåten skal løses. I denne romanen har hun også solid grep om tiden som element for å beskrive utviklingens gang mot det som ender som en tragedie. Så gjør hun som hun alltid gjør, skrur opp tempoet de siste hundre sidene og gir leseren en snedig og overraskende finale. 

Sinnets villspor
Karin Fossum er opptatt av dem som faller utenfor, og ikke greier alt de må greie i løpet av livet. Det er taperne i tilværelsen som skaper dramatikken, det vet hun så inderlig godt. Hun nyanserer kriminaliteten, og prøver å få deg til å forstå hva som gjør en morder til en morder. Hun slår kloa i deg fra første linje, holder deg steinhardt i nakken, og når alt er over har du skimtet en flik av sinnets vanvittige villspor. Det alene er grunn god nok til å lese Karin Fossums romaner. 

Av Bernt Roald Nilsen

Til toppen

Vinner av Rivertonprisen 2014

Andre utgaver

Helvetesilden
Bokmål Ebok 2014
Helvetesilden
Bokmål Nedlastbar lydbok 2014
Helvetesilden
Bokmål Heftet 2018

Flere bøker av Karin Fossum:

Anmeldelser Helvetesilden

«Med vårens roman Helvetesilden har Karin Fossum skrevet en av sine beste krimfortellinger.(...) Nettopp dette blikket på hverdagen, på levende menneskers strev med å få livet til å henge sammen, er Fossum en mester til å hente fram i sin skrivekunst. Hun gjør det i en dempet tone, med en aldri sviktende omtanke for sine karakterer.(...) I Helvetesilden nærmer fortellingen seg et punkt som kan kalles hjerteskjærende mer enn uutholdelig spennende. Karin Fossum viser med sin siste roman at hun står i en særklasse som krimforfatter.»
Turid Larsen, Dagsavisen


« Karin Fossum er i flytsonen. (...) hun leverer fra seg det som må være en av hennes mest inntrengende og bevegende romaner. En forfatter på høyden av sin skaperkraft.»
Pål Gerhard Olsen, Aftenposten


«Og som Ibsen skriver Fossum et nydelig språk – presist, bildeskapende, ikke ett overflødig ord (...) Igjen er det en fornøyelse å møte parhestene Sejer og Skarre.(...)Her får de satt alle sine gode egenskaper på prøve, og igjen består de prøven med glans. Det gjør også Karin Fossum.»
Rune Larsstuvold, Drammens Tidende


«Hun skriver kvalitetskrim av ypperste, internasjonal klasse. Nå slår hun til med en roman som etter min mening må være en av hennes aller beste. Den bærer tittelen Helvetetsilden. Så skakende, medrivende og smertefull at man gir seg ende over.(...) Hadde det vært flere øyne enn seks på terningen, hadde denne romanen fått dem.»
Finn Stenstad, Tønsberg blad


«Intrikat og overraskende» Helge Ottesen, Varden


«Karin Fossum er den litterært sterkeste av de norske krimforfatterne (...) Komposisjonen er god, og flere av karakterene i «Helvetesilden» vil leve i lenge etter endt lesning.»
Ole Jacob Hoel, Adresseavisen


«Karin Fossum er en mester i å beskrive folks strevsomme liv. Vi klarer å forstå hvordan et uhyrlig dobbeltdrap kan finne sted, og Fossum skriver med et godt og kjærlig blikk for detaljer og relasjoner.»
Linn T. Sunne, Oppland Arbeiderblad


«Det er en fryd å få være med på sammensyingen av de tre parallelle historiene. Der er forfatteren i sitt ess. Og måten hun forklarer forbrytelsen på og hva som ligger gjemt i galskapens skygge, avslører en empatisk logikk som mange i vårt samfunn har veldig mye å lære av. Karin Fossum er i sannhet noe for seg selv.»
Per-Magne Midjo, Trønder-Avisa

Til toppen

Intervju

Karin Fossums store lidenskap

"Helvetesilden kom fort. I løpet av fem måneder skrev jeg meg gjennom stoff som helt sikkert har ligget der hele tiden. Det var annerledes."

Når Karin Fossum skriver roman, handler det om å skrive fort når selve historien skal på plass. Så starter det nitide arbeidet med å forbedre, rendyrke språket, skru historien helt sammen. Å jobbe med språket er en lidenskap, hun elsker å skape flyt og rytme. Det er det som tar tid, men slik var det ikke med Helvetesilden. Fra første side skrev hun sakte og veloverveid, og etterpå var det lite å rydde opp i. Så lite at hele prosessen var over på fem måneder.

Egne erfaringer
"Helvetesilden er en viktig bok for meg, jeg har gitt mye av meg selv og skriver om mye jeg har kjent på kroppen. Å være hjemmehjelp. Å oppleve sykdom, alderdom og død på nært hold. Å ha en skral økonomi. Å bli sviktet av barnefaren. Jeg skriver om mennesker jeg har kjent, det er lurt å skrive om noe man har erfart selv. Flere av dem jeg møtte da jeg jobbet som hjemmehjelp er med, men selvsagt under et annet navn," understreker Karin Fossum.

Veien til drapet
Det kommer aldri til å komme en dekadent overklasseroman fra Karin Fossums tastatur. Heller ikke en storbykrim med mye blod og forsofne politihelter. Og slett ikke en roman med en seriemorder i hovedrollen. Hun velger det bort, og skriver om det hun kan. Veien til drapet. Hvorfor en morder gjør det han gjør. Hun skriver om ofrene, lar oss bli godt kjent med dem, så vi føler tap og sørger når de dør. I Helvetesilden dør Connie og Simon på første side, og så starter arbeidet med å la oss bli kjent med dem, steg for steg.

Diagnosebrist
"Både Connie og Mass er alenemødre med hver sin gutt hjemme, og har veldig mye til felles. Begge er sviktet av barnefaren, har krevende gutter avskåret fra kontakt med faren av ulike grunner. Den ene er speilbildet av den andre, selv om de er i ulike faser av livet. Som lille Simon er også Eddie en ekte mammadalt, og lever et liv i sosial isolasjon. Han vil helst ikke møte noen, er hjelpeløs og avhengig av Mass, men på internett har han kontroll. I en tid da gud og hvermann absolutt skal ha diagnose, er Eddie uten. Dermed faller han utenfor alle mulige kontrollorganer og nav-systemer," slår Karin Fossum fast.

Rett til samvær
Å vite hvor du kommer fra er viktig. Ifølge Karin Fossum er det et hovedtema i den nye romanen hennes, og et interessant spørsmål i disse surrogattider. Hun prøver å si noe om at barn har rett til samvær med og kunnskap om opphavet. For Eddie dreier det seg om å reise til København på egen hånd og finne farens grav. Den våkne leser sitter hele tiden med en mistanke om at Eddie aner hva som har skjedd, men Karin Fossum holder som vanlig kortene tett til kroppen så lenge som mulig.

Sejer og Skarre
Og Sejer og Skarre holder fortsatt fortet. De fortsetter å være 55 og 35 år, et grep som mange krimforfattere har benyttet seg av. Å fryse alderen. Karin Fossum liker politimenn som er seriøse og ordentlige, glad i jobben og dedikerte, glad i mennesker og svært lite dømmende. Hennes politihelter er i den kategorien, ser tragedien bak hendelsen og føler med de involverte. Dermed blir de også lesernes hverdagshelter, vi føler at vi kjenner dem.

Originale navn
"Det er en ekte lidenskap for meg, dette her," sier hun når intervjuet nærmer seg slutten. "Å løse språklige utfordringer med karakterene mine som det eneste selskap." Hun elsker å skrive, bare det å finne navn på karakterene er en høyt elsket aktivitet som hun morer seg stort med. Navnene skal være originale og lette å huske. En Riktor, en Carmen Zita eller en Eddie Malthe, du glemmer dem ikke så lett. Kanskje ikke bare på grunn av det rare navnet, men først og fremst fordi historien blir sittende i deg lenge etter at du har lest den. Er ikke nettopp det et sikkert kjennetegn på god litteratur, enten den er kriminell eller ei?

Karin Fossum intervjuet av Bernt Roald Nilsen

Til toppen

Utdrag

Femte juli 2005, varmt.
Kvinner og barn glødet, mennene visste bedre og holdt seg i skyggen, med bremmen ned foran øynene. På jordene oppe ved Skarven, nede i et lite dalsøkk med en klynge av sorte graner, sto en gammel campingvogn fra Fendt med rust omkring vinduene. I et vindu en fillete gardin, noen insekter hadde latt seg fange og lå døde i nettet av nylon mellom tette, fine tråder og hvite blonder. Rett innenfor døra lå barnet, en unge på fire-fem år. På en smal sofa under vinduet, en voksen kvinne. I munnviken hadde hun en stor flenge, der blodet hadde silt nedover haken. Overbetjenten sto i døra, hjertet hamret.
Vogna var i dårlig forfatning, kunne de virkelig ha bodd her disse to, moren og barnet, nei, han trodde ikke det. Kanskje var de bare sammen for å leke en lek. På tur over jordene i det vakre været, og der sto det vesle, rustne huset. I natt skal vi sove ute i en vogn!
Vestover lå Geirastadir, østover lå Haugane, men altså her, i den svarte treklyngen, moren og barnet. Sejer gikk inn. Adrenalinet gjorde ham tørr i munnen. Han skrittet over barnekroppen, passet på å ikke trå i blodet, fikk øye på en kniv som lå på gulvet foran benken. En kniv med treskaft og nagler, og et langt, smalt blad, en slik man brukte til å filetere med, kjøtt eller fisk. På det blanke bladet, render av blod, det hadde rent i strie strømmer og det luktet rått. På benken, en håndveske med en lommebok, den var rød med mange rom. En ryggsekk og en halvspist pizza, litt klær i en hylle. I lommeboka, tusen kroner i kontanter. Altså, tenkte han, ikke et rovmord, og det hadde han da heller ikke trodd. Det er alltid en relasjon, tenkte han, en beveggrunn, et motiv. Eller en kime fra langt tilbake. Denne som hadde drept moren og barnet visste hvem ofrene var. Og hvor de var. Han hadde vært på jakt etter dem, han hadde tatt seg over jordene og funnet gjemmestedet deres. Hvis det var et gjemmested. Det var et fattigslig sted å bli funnet, et krypinn med skjolder og fukt og vond lukt. Regn som hadde trengt inn gjennom taket, døde insekter. Barnet hadde på seg en treningsdress i de norske fargene, rød og blå og hvit, det var umulig å fastslå om kroppen var en gutt eller en jente. Ungen lå på ryggen på gulvet med utstrakte armer, liksom slått tilbake av noe ved døra. Noen lyse lokker klebet seg til pannen. Hodet var vendt bakover fra nakken, strupen var tynn og hvit. Sejer åpnet lommeboka han nettopp hadde funnet, plukket ut sertifikatet. Bonnie Hayden, det var altså moren. Men enn så lenge var barnet navnløst. Nei, sa han til de andre som ville inn, ikke rør noe. Det er ikke lenge siden dette hendte, det er fremdeles vått. Ring til Snorrason på rettsmedisin og be ham innfinne seg med én gang.

Til toppen

Om forfatter Karin Fossum

Karin Fossum er født i 1954 i Sandefjord. Hun debuterte allerede i 1974 med diktsamlingen Kanskje i morgen, som hun fikk Tarjej Vesaas' debutantpris for. Siden har hun gitt ut bøker i de fleste sjangre: dikt, noveller og krimromaner.

I 1995 kom Evas øye, den første romanen i krimserien med den sindige Konrad Sejer som etterforsker. Det er kanskje denne serien Karin Fossum er mest kjent for.
Romanene er oversatt til 28 språk, og de er filmatisert både for kino og TV.

Til toppen

Bøker i serien