Den nakne mannen er knapt synlig der han halvt henger i det innerste hjørnet av rommet. De nakne føttene berører så vidt gulvet, og hendene er bundet fast i en slags turnringer som henger fra taket. Øynene er nesten like store som knebelen som er trykket inn i munnen hans.
Vitenka trekker fram en stol og setter seg ved kommoden foran mannen. Han sier: – Du vet hva dette gjelder, Adrian. For fjorten år siden forsvant en hel forsendelse, tjue millioner euro. Jeg kommer ikke til å gi meg før jeg vet hvor det ble av dem.
Mannen stirrer på ham. Svetten drypper. Han rykker og napper så mye han klarer. Men det er ikke særlig mye.
Vitenka tar sakte av seg det blodrøde slipset, bretter det på et helt presist sted og legger det pent utstrakt på kommoden. Så trekker han ut en skuff og løfter ut et stort, bredbladet sverd. Det ser ut som et vikingsverd.
Han legger sverdet ved siden av det presisjonsbrettede slipset. De er nøyaktig like lange.
– Jeg skal innvilge deg et privilegium, Adrian, sier han. – Vil du vite hva slags privilegium det er?
Mannen stirrer vilt. Til slutt nikker han. Spor av håp kan skimtes i blikket hans.
Vitenka smiler og sier: – Du kan selv velge i hvilken rekkefølge du skal miste kroppsdelene dine, Adrian. Er ikke det snilt av meg?
Da Vitenka reiser seg og griper sverdet, har ikke pulsen hans økt med et eneste slag i minuttet.
Til toppen