Det var mørkt, men hun så det likevel, hvordan Finn hevet kniven og kjørte den inn i den lille kroppen til Ali. Enda en gang. Og enda en gang.
Victoria lukket øyene, og forsøkte å late som om det aldri hadde skjedd.
Det var ingen skrik oppe fra skogholtet, bare stillhet.
Hvordan kunne noen være så stille med så mange knivstikk?
Da hun åpnet øynene, merket hun at hun satt på den kalde bakken. Hun kom seg opp igjen ved å støtte seg til veggen på klubbhuset, og vendte seg mot Morgan.
Først nå så hun at Samuel fortsatt sto som fastfrosset foran Morgan, som om han ikke hadde turte å løpe bort, eller ikke klarte det. Hun møtte blikket til Samuel. Øyeeplene var kritthvite i det svarte ansiktet. Victoria forsøkte å si noe, hun trodde hun forsøkte å rope «Løp!», men ingen lyder kom fram.
Til slutt var det som alt kom ut på én gang. Hun skrek det så høyt at hele byen kunne høre det: «Løp!»
Samuel begynte langsomt å rygge bakover, før han vendte seg om og sprang så fort han kunne mot veien.
I alle år etterpå var minnet som nysnø i hodet hennes, helt rent, helt klart: Lyden av grusen under skoene hans, raske skritt mot veien, lette, nesten uten vekt, Morgan som om det var i sakte film, hånda hans som grep inn i jakkelomma, refleksjonen i metallet. De rolige skrittene bort fra henne, baklengs, med et merkelig uttrykk i øynene. Så snudde han seg rundt og løftet armen.
I fengslet, det første året, hadde hun våknet om natta av det skarpe lyset fra munningsflammen. Så fulgte drønnet, etterfulgt av larmende stillhet. Deretter den knapt hørbare av lyden fra Samuel, da ansiktet hans traff asfalten. Så hvinte det i ørene, lufta luktet som kruttlapper, som en barnebursdag hun nesten ikke husket lenger. Det siste minnet var av Morgan som langsomt gikk bort til veien, pekte på den livløse, spede kroppen med pistolen og skjøt Samuel i bakhodet.
Det første livet hennes hadde endt akkurat der.
Ingen hadde trodd på henne under rettssaken, at hun hadde forsøkt å redde den ene guttungen. Morgan hadde bare stirret på henne hele tida i rettssalen.
Hun kjente det blikket så altfor godt.
Den dagen han slapp ut, var hun død.
Til toppen
