På jakt etter tittelen

Statsviteren Gard Sveen debuterte i 2013 med kriminalromanen Den siste pilegrimen. 
For den boka fikk han både Rivertonprisen og Glassnøkkelen, i tillegg til Maurits Hansen-prisen for beste krimdebut.  I 2018 trillet mange terningkast 6 for den Le Carré-aktige spionthrilleren Bjørnen.

Ingen av Sveens bøker er fortsettelser av den forrige. Men har du lest Messe for en morder (2024) vil du finne i alle fall én løs tråd som ikke ble nøstet helt opp, og blir det i Skalpjegeren.

– Men den er helt selvstendig. Det du trenger å vite blir forklart, sier Sveen i et intervju til avisa Ytre Enebakk.

– Hva håper du de som leser Skalpjegeren skal sitte igjen med – en følelse eller et budskap?

– Dette er først og fremst en rendyrket spenningsroman. Spenning og underholdning. Budskapet er vel «ikke gjør dette hjemme», sier Sveen.

Hvorfor tittelen Skalpjegeren? 

– Dette er en gammel sak fra 2013. Nåtid i boka er 2022–23. Ulf Sommer var kriminalsjef på Elverum i sin tid og etterforsket en drapssak på en ung sykepleierstudent i Elverum som aldri ble løst. Som han aldri har klart å glemme. Når vi er i nåtid i handlingen blir han kontaktet av en krimforfatter som han egentlig ikke er så veldig begeistret for, Jan Inge Farstad, som driver sin egen podkast. Og de siste ukene har den podkasten handlet om dette Linda-drapet for snart ti år siden. Så sitter Ulf en fredagskveld hjemme sammen med Agnete Ness når telefonen ringer, og det er Farstad som ringer til Ulf og sier at han har fått en melding fra en person som kaller seg Fiona Macleod, åpenbart et pseudonym, som skrev at «du tror du vet alt, men jeg skal fortelle deg en ting du ikke vet, at Linda var skalpert», forteller Sveen.

– Ulf vet jo det, men veldig få mennesker vet at denne stakkars jenta faktisk ble skalpert. Bare noen få politifolk, kanskje en og annen journalist, og morderen. Da begynner man å lure på om Farstad står i kontakt med morderen, eller om Farstad kan ha iscenesatt hele greia selv, røper Sveen.

– Det er der det ligger. Så er det krim, og da går det ikke så lang tid før hva da skjer? Enda flere blir drept. På samme måte. Da er vi i gang. Da jakter vi på Skalpjegeren.

Det måtte bli den tittelen.

Til toppen

Kanskje var det der Irina endelig hadde beseglet sin skjebne. Den første gangen han hadde snakket med henne, hadde hun sagt at hun var så redd for slanger. De var forferdelige, synes hun. Ekle, frastøtende vesener. Det var slik folk fikk seg selv drept. De var på feil sted. Til feil tid. De møtte feil mann. Som bestemte seg for å drepe akkurat deg fordi du passet inn i en logikk ingen andre kunne forstå. Fordi de sa de helt feile tingene og utløste denne logikken. Det var med andre ord en viss rasjonalitet i å bli drept på den måten.

Han måtte flire litt for seg selv, selv om det ikke var morsomt i det hele tatt. Tanken var jo absurd. Komme hele denne veien. Bare for å ende som dette. Men flyktning? Det var ikke synd på sånne som henne. Han hadde selv vært flyktning hele livet. En flyktning i eget liv. Han kunne ikke gjøre noe så enkelt som å rømme til et annet land.

Han kjørte litt rundt på veiene. Stanset et par ganger, som om han ville gi seg selv en siste sjanse til å avbryte. Men hva slags mann ville han bli om han avbrøt?

Da bildekkene knaste mot grusveien innover mot hytta, var han roligere enn han hadde vært på ukevis. Som om noe større enn ham selv ville overbevise ham om at dette var riktig.  

Han grep skoesken i passasjersetet. Ormen var fortsatt kald, det var så vidt han kjente at den beveget seg der inne.

Til sist lå hytta der foran ham. Som et eget lite tempel.
Det lyste fra vinduene, varmt gult.
Han ristet på hodet og smilte litt for seg selv.
Bare hennes egen bil på tunet.
Visst faen var hun hjemme.
Han tråkket ut på grusen og tenkte at det kunne være det siste han gjorde. Alt kunne ende med dette.
Han lekte med ilden nå. Og den som gjorde det, kom til å bli brent. Han visste det godt. Og nå kom han til å bli tatt.

Han ga seg selv en uke. Maks to. Så ville alt dette være over.
For alltid.

«Hei?» sa han, og hørte selv at det virket som et spørsmål. Det duftet lett av mat i det lille vindfanget.
Hun var mindre overrasket enn han hadde ventet.
Det var viktig å få sagt det han skulle si. At han elsket henne. Det var derfor han gjorde dette. Det var viktig at hun forstod det. Fordi det var det siste hun ville forstå i livet.

Til toppen