Personene jeg skriver om blir som ekte venner

-Djevelens beste triks er den siste krimromanen med Ewert Grens – men du er ikke den første krimforfatteren som hevder at den siste boken ble skrevet. Kan vi stole på dette?

-Vel, nei, det kan du aldri helt ... Det er et problem når man synes det er vanskelig å slippe folk inn i livet og derfor har få ekte venner. Da er det ikke lett å si farvel. Jeg har skrevet fjorten bøker om Ewert Grens og ni om hans partner Piet Hoffmann; Jeg sier farvel til mye. Så nei, du kan nok ikke alltid stole på forfattere som sier at «nå er det gjort». Men som krimlitteratur er Hoffmann og Grens nå helt på toppen. De har oppnådd så mye, de har fullført. Da vil jeg som forfatter ha mot til å si at det er ferdig. Før noen andre sier det før meg.

Det er få forfattere som har den samme innsikten i hvordan kriminaliteten i Sverige har utviklet seg, og grenseløsheten Roslund skildrer er svært sammensatt og sjokkerende.  Anders Roslunds signatur er spennende thrillere med sterke budskap med en kvalitet av internasjonal klasse. 

Djevelens beste triks taropp tråden fra forrige Hoffmann og Grens thriller, selv om alle bøkene Roslund skriver kan leses helt uavhengig av hverandre.

Roslund har tidligere gitt ut åtte krimromaner med Ewert Grens og Piet Hoffmann. I tillegg har han gitt ut hele ni kriminalromaner som en del av de suksessrike forfatterduoene Roslund & Hellström og Roslund & Thunberg. Bøkene hans har blitt lest av millioner, og han har mottatt en rekke prestisjetunge og høythengende priser som blant annet International Dagger for 'Best European Suspense Novel', Glassnøkkelen for beste skandinaviske krimroman og blitt tildelt prisen for beste svenske krimroman. Bøkene hans er utgitt på 36 språk.

Roslund jobbet som sjefredaktør i Sveriges Television, hvor han grunnla dagsprogrammet Kulturnyheter. 
Forbrytelse og straff, hevn og forsoning, lojalitet og vennskap har tematisk preget Anders Roslunds forfatterskap. Med sine krimromaner håper han å underholde, men også å komme tett på et samfunn og en virkelighet som de fleste ikke kjenner til.

Men visste du at han også har jobbet på en hermetikkfabrikk i Israel, som kiwibonde i New Zealand og som servitør i Colorado?

Til toppen

For alle systemer laget av mennesker kan andre mennesker knekke.
Som her – de gjemmer seg i en enkel garasje bare et par kilometer fra sentrum og tømmer verdivesker for nitti millioner kroner og fyller dem med falske sedler som man kan kjøpe kilovis av, og utløser deretter epoksyblandingen. De stakkars politietterforskerne som en dag finner veskene, vil derfor gå ut fra at det handlet om nok en gjeng ranertapere som mislyktes – og at det perfekte sikkerhetssystemet fortsatt er perfekt.
De aner ikke at det vil bli en tredje gang samme døgn.
Og når det har gått litt tid og de antar at alt er over, en fjerde gang.
Og når det har gått enda mer tid, og … ja, at disse ranerne ganske enkelt skal fortsette å rane så lenge gjerningsmannen har lyst.
Fordi mennesker kan styres. Også til å gjøre det utenkelige.
Hvis man leter på rett sted.

Älvkarleby rettspsykiatriske klinikk
00.18

Jeg vil ikke dø.
Jeg var som de andre. Men er det ikke lenger.
Jeg vil ikke dø.
Jeg har angret. Jeg har ikke tenkt å være med, ikke gjøre som han forventer og har planlagt. For det var jo som om jeg av meg selv svarte ja på et spørsmål som ingen hadde stilt – som om det var en annen som tenkte mine tanker og bestemte for meg.
Jeg vil ikke dø.
Jeg hørte det nettopp på radioen. Jeg visste at det skulle skje i natt og hadde nyhetene på i cellen min, men trodde kanskje at en av de to første ville angre seg, akkurat som jeg. Det gjorde de ikke. Både nummer én og nummer to sprengte seg selv og alle som tilfeldigvis var på vei forbi, og det var akkurat som han sa det ville bli, hele Stockholm blør.
Jeg vil ikke dø.
Det er derfor jeg skal komme meg ut herfra. Flykte. Rømme. Fra en rettspsykiatrisk klinikk i høyeste sikkerhetsklasse. Rømme fra de andre, som i likhet med meg har skadet medmennesker og må sitte innesperret her for at de ikke skal gjøre det igjen.
Jeg vil ikke dø.
Han kommer til å lete etter meg. Jage meg. Jeg forsvinner og tar planleggingen hans med meg, og da blir jeg farlig, for nesten ingen vet, og hvis jeg ikke dør slik han har tenkt, med bombebelte på magen, skal jeg dø uansett, siden ingen kan få vite hvem han er og hvordan han fikk tak i oss.
Jeg vil ikke dø.
eg husker knapt hvorfor jeg ble en av dem. Hvordan jeg resonnerte. Jeg hadde ikke noe imot å forsvinne fra alt på den tiden, og det visste han, jeg gledet meg til og med i flere måneder til det, men så var det som om jeg våknet da det skulle bli virkelighet. Sånn rent og klart lysvåken som man nesten aldri er ellers, og når det samtidig gjør ørlite vondt lengst frem i pannen og øverst på issen. Det ble feil da jeg prøvde å forestille meg at jeg skulle rives i stykker av en masse sprengstoff, ligge slengt ut i småbiter her og der og samles sammen av en kriminaltekniker for å få en identitet, bli hel igjen til tross for at jeg aldri kunne bli det.
Jeg vil ikke dø.
De som sprengte seg selv ved midnatt, hadde vel sine egne grunner. De hadde det som de hadde det, til og med mer forskrudde i hodet enn jeg. For han som utløste bomben sin på Södermalmstorg, handlet det nok litt om religion også, gud og sånn, om at livet vi lever ikke er ekte, siden det ekte kommer etterpå, jeg tror det var sånn han som overbeviste oss, til slutt kom innpå ham. Med han andre, han på Stureplan, virket det som det fungerte best med politikk for at han skulle bli sikker på å gjøre det – de snakket ofte om samfunnsomveltning når de satt med hodene tett, tett sammen, helt til de mente det samme, til tross for at de ikke hadde gjort det fra begynnelsen av, det var ganske mye om det der med at alt måtte bli verre før det ble bedre.
Jeg vil ikke dø.

Til toppen