Neil så opp da D.D. kom inn. Carol løftet en hånd til hilsen. Ingen sa noe.
D.D. skjønte ingenting til å begynne med. Hvor var de to siste likene? Så fikk hun se noe som så ut som en haug med skittentøy ved foten av den rosa sengen. Bortsett fra at det ikke var en haug med skittentøy, men én kropp foldet rundt en annen.
En ung jente som krøllet seg rundt en enda yngre gutt.
«Lola Baez, tretten,» sa Phil stille. «Manny Baez, ni.»
«Vi venter på fotografen,» sa Neil. «Vi ville ikke flytte dem før de var fotografert. Ben har allerede vært her og gjort en vurdering. Han prøver å finne ut hvordan vi best kan flytte likene uten å starte et mediesirkus.»
D.D. nikket. Tatt i betraktning sakens natur og alle de skuelystne utenfor ville ikke rettsmedisineren få noen enkel jobb. Men hun hadde allerede en følelse av at ingenting ved denne saken ville bli enkelt.
Carol kremtet. «Den andre delen av rommet tilhører seksten år gamle Roxanna Baez.» Hun nikket mot den lilla siden, hvor veggen var dekorert med en plakat – Bøkenes fantastiske verden – og en hundekalender. Fuglehunder, antok D.D., da hun så at månedens hund hadde rufsete, hvit og brunflekket pels.
Lola Baez’ rosa vegg, derimot, var dekket av teaterplakater, alt fra Wicked og Romeo og Julie til Annie.
«Det står en laptop på pulten,» sa Neil. «Ikke passordbeskyttet. Søkehistorikken er mest Instagram, Tumblr, det vanlige. Den siste som logget på, brukte den til å se videoer på YouTube rundt halv ni i morges. Ingen nylige meldinger fra familie eller venner. I hvert fall ingenting som kan ha lokket Roxanna til et møte.»
«Mobil?» spurte D.D.
«Det ligger en mobil på pulten, men vi trenger en kode for å komme inn. Vi vet ikke ennå om den tilhører Roxanna eller den yngre søsteren Lola. Burde være lett nok å finne ut hvilken mobiloperatør den er tilknyttet, og sende forespørsel om bruken.»
D.D. nikket. Nå for tiden virket det som alle barn hadde mobiler, så siden det var to jenter, forventet hun å finne to mobiler. Siden de bare fant én, kunne det bety at Roxanna hadde tatt med seg sin. Det hadde vært flaks for dem.
«Hvor er alle hundegreiene?» spurte hun. «Du sa det var to gamle, blinde hunder. Fuglehunder er ikke så små. Det må være hundesenger, skåler og bånd et sted.»
«Vi fant to skåler på baktrappen. Ser ut som de har matet dem der ute,» svarte Carol.
«Bånd?»
De tre etterforskerne trakk på skuldrene.
«Med andre ord,» sa D.D. og tenkte høyt, «Roxanna kan ha tatt med seg båndene. Kanskje hun virkelig er ute og lufter hundene.»
Phil kastet et blikk på klokken. «I en time og et kvarter?» spurte han vennlig. «Uten at flere titalls politibetjenter har støtt på dem?»
Han hadde rett. D.D. likte det heller ikke.
Til toppen