Den onde viljen (Innbundet)
Forfatter:
Forfatter: | Karin Fossum |
Innbinding: | Innbundet |
Utgivelsesår: | 2008 |
Antall sider: | 192 |
Forlag: | Cappelen Damm |
Språk: | Bokmål |
ISBN/EAN: | 9788202288549 |
Forfatter: | Karin Fossum |
Innbinding: | Innbundet |
Utgivelsesår: | 2008 |
Antall sider: | 192 |
Forlag: | Cappelen Damm |
Språk: | Bokmål |
ISBN/EAN: | 9788202288549 |
Av: Tove Valmot
Sejer har selvsagt rett. Axel og Reilly vet godt hvor Jon er. Han ligger på bunnen av Dødvannet. Han falt over bord da de var ute og rodde i måneskinnet. Eller kastet han seg ut i vannet med vilje?
En mer uhyggelig, ladet og dobbeltbunnet romanåpning enn denne nattlige roturen på skogstjernet skal vi lete lenge etter. Det gyngende mudderet, det kalde månelyset og båten som glir gjennom det mørke vannet, alt virker illevarslende, men det mest skremmende er likevel den samtalen de unge mennene har før Jon faller.
Med Den onde viljen har Karin Fossum definitivt begitt seg inn på ett av litteraturens store, klassiske temaer: Skyld, samvittighet, straff og soning. Det er ikke selve forbrytelsen som er under lupen denne gang. Nå er hun opptatt av å utforske hva som skjer med den som begår forbrytelsen. Og det gjør hun på sin egen, suverene måte: Den onde viljen er en studie i en nifs og skjebnesvanger gruppedynamikk mellom tre barndomskamerater som har noe å skjule.
Hold munn, eller glem framtida
For noe fryktelig har hendt lenge før den fatale roturen. Men hva? Det vi får vite, er at det ikke var noen andre vitner til det som skjedde. De tre unge mennene lovet hverandre aldri å fortelle noen om hva de hadde vært med på.
Det var den sterke og kyniske Axel som la press på de andre. Han er den som har lykkes av de tre, og han vil nødig gi slipp på Mercedesen og den høye lønnen i reklamebyrået. Han er også den mest klarsynte av dem. Hvis de holdt munn, ville alt gå alt bra, hadde han forklart – og hvis noen snakket, var framtida ødelagt for dem alle tre.
Og det kunne han vel ha rett i.
De to andre har ikke taklet situasjonen like bra: Reilly kommer ikke videre i livet sitt. Samvittigheten nager ham. Han surrer stadig mer i jobben som portør på sykehuset, ruser seg på ghb og fordyper seg i illevarslende passasjer i Koranen.
Jon, den yngste av dem, var skjørere enn de andre to, og for ham ble det for mye: De siste månedene har han tilbrakt på psykiatrisk sykehus. Hytteturen skulle være en hyggelig avveksling fra institusjonslivet for Jon. Eller hadde Axel en baktanke da han foreslo turen?
Vokter på hverandre
Det tar ikke lang tid før politiet finner Jon i tjernet. Nå er de bare to om å vokte den dystre hemmeligheten. Snart begynner også å vokte på hverandre. I tillegg får de problemer med å komme opp med en plausibel forklaring på Jons angivelige forsvinning. Sejer og Skarre ser ikke ut til å slå seg til ro med Axels antagelse om at Jon må ha tatt livet av seg fordi han var syk. Politibetjentene skal ikke stille så mange flere spørsmål før Reilly er på sammenbruddets rand.
Axel beholder roen foreløpig. Han tar med Reilly på besøk til Jons mor og spiller rollen som sørgende venn til fullkommenhet.
Finnes det en ond vilje? Eller kan tilsynelatende onde handlinger ha en annen forklaring? Hvorvidt det går an å leve med dem, er neste spørsmål. Axel kan kanskje det. For Reilly er det ikke fullt så enkelt. Men hemmeligheten er i hvert fall trygg, mener Reilly. Helt til han mottar et anonymt brev ...
Den onde viljen | |||
Bokmål | Nedlastbar lydbok | 2008 | |
Den onde viljen | |||
Bokmål | Ebok | 2010 | |
Den onde viljen | |||
Bokmål | Heftet | 2018 |
De trakk båten på land.
Alt hadde skjedd så fort, Reilly nådde knapt å tenke, men nå tenkte han. Og Jon hadde også tenkt, mens han gulpet i seg det kalde, mudderaktige vannet, han hadde tenkt mens han sank til bunnen, at nå var det over. Det var over. Men jeg er her fortsatt, tenkte Reilly, og jeg våkner hver dag med et gisp. De tråkket inn på gulvet i hytta. Axel tente parafinlampen, peisbålet var sluknet, bare noen glør lå igjen. Han fjernet gnistfangeren med de to ulvene og slengte innpå en ny kubbe, det flammet opp igjen. Reilly kom seg ned i en stol, han satt og hang med de store nevene på lårene. Så var
han fort på innerlomma etter en liten flaske. Den minnet om en liten shampoflaske man fant på hotellene, og den var fylt med en klar væske. Han helte litt i korken og svelget nedpå.
– Hva er det du kjører i deg? ville Axel vite.
– Jib.
– Og hva er jib?
Reilly lukket øynene.
– Det er ingen ting å mase om. Det er et stoff som finnes naturlig i hjernen, jeg bare hever nivået.
Han satt stille og ventet på rusen, som snart ville fylle hodet og kroppen, snart følte han seg lett som en kork, og en bølge løftet ham opp og fram, og smerten som han alltid levde med, sildret vekk som smeltevann.
– Hva skal vi gjøre? spurte han.
Axel ventet lenge før han svarte.
– Jeg har et forslag, sa han. Vi foretar oss ingen ting. Vi venter til i morra, da ringer vi. Vi sier at Jon har gått ut mens vi lå og sov. At vi sto opp og fant rommet hans tomt. Det blir litt enklere sånn. Det er midt på natta, og det tar dem flere timer å kjøre. De kan ikke sokne nå uansett. Hva sier du, Reilly?