Celledøra ble revet opp med et smell. Inn kom en kortvokst kvinne med skarpe trekk, kledd i mannskjeledress med et stramt belte rundt den svulmende midjen. Hun slengte en bunt skitne filler foran Saffron.
«Ta på deg dette!» kommanderte hun.
Saffron grep fillene, som viste seg å være en lerretskittel i kjedelig lysegrå farge. Den hadde brune skjolder nedover hele forsiden.
«Blodflekker,» sa kvinnen. «De lar seg ikke vaske bort.»
Saffron trakk kittelen over hodet og stakk armene gjennom de korte ermene. Stoffet var grovt mot huden. Det er det minste problemet mitt, tenkte hun.
Kvinnen snudde seg mot korridoren som gikk forbi cellene. «Fangen er klar!» ropte hun.
To soldater kom inn. En av dem ga kvinnen et svart tøystykke som hun stakk i beltet. Så ga han henne et par håndjern.
«Hendene!» kommanderte hun.
Saffron stakk frem armene med håndleddene samlet og gjorde ikke noe forsøk på motstand. Fra nå av var målet hennes å være så passiv og stum som mulig. Ikke gi fienden noe som helst.
Kvinnen tok det svarte tøystykket ut av beltet. Saffron så at det var en hette, og i neste øyeblikk ble den trædd over hodet på henne; den dekket ansiktet og hindret henne i å se noe.
Hun kjente at kvinnen grep skuldrene hennes og dreide henne mot døra.
«Gå!»
Saffron gikk noen skritt frem, nølende, redd for å støte på en vegg eller dørkarmen.
«Stopp! Venstre om! Gå!»
Kommandoene fortsatte mens Saffron ble geleidet opp av kjelleren i huset og ut i kald friluft. Hun kjente kjølig stein mot de bare føttene, deretter vond singel, og så en lang strekning med rimdekket gress. Den sure vinden skar gjennom kittelen som om hun fortsatt var naken. Hun hadde ikke fått noe å spise eller drikke på mange timer, og uansett hvor hardt hun prøvde å holde seg mentalt årvåken, var hun ør av utmattelse.
Til toppen