President Green ble mottatt av general Whitfield. Han var i slutten av femtiårene, fyldig og rund i ansiktet, hadde et vennlig vesen og virket påfallende lite krigersk. Pauline følte seg sikker på at han ikke likte tanken på å drepe fiender – som tross alt var det soldater skulle gjøre. Manglende stridslyst var nok grunnen til at han hadde havnet i denne jobben.
Det var et ekte lagringsanlegg, der skilt viste retning for leveranser til en lasterampe. Whitfield gikk foran dem gjennom en liten sidedør, og bak den ble atmosfæren forandret.
De møtte en massiv dobbeltdør som ville ha passet ved inngangen til et høysikkerhetsfengsel.
Rommet den førte inn til, føltes kvelende. Det var lavt under taket, og det virket trangere mellom veggene, som var de metertykke. Luften kjentes innestengt.
«Hovedhensikten med dette trykksikre rommet er å beskytte heisene,» sa Whitfield.
Da de gikk inn i heisen, forsvant Paulines irritasjon over å måtte delta i en øvelse som knapt var bryet og tiden verdt. Besøket begynte å føles betydningsfullt.
Whitfield sa: «Med din tillatelse, madam president, går vi helt ned og arbeider oss tilbake oppover.»
«Det høres fint ut, general.»
Mens heisen gikk ned, sa han stolt: «Ma’am, i dette anlegget er du hundre prosent beskyttet dersom USA skulle bli rammet av eksempelvis: en pandemi eller pest; en naturkatastrofe, som hvis en stor meteoritt treffer jorden; opprør og omfattende sivile opptøyer; vellykket invasjon av konvensjonelle militære styrker; cyberangrep; eller atomkrig.»
Til toppen