Ut av den andre varebilen kom en kvinne. Hun hadde en dokumentmappe i den ene hånden og en papirbunke i den andre. Hun hadde på seg en pen, svart kjole. Knekort. Den var av den typen som kunne gjøre dobbel nytte – på dagtid med et perlekjede, i stille kontorer høyt over bakken, og om kvelden med diamanter, på et cocktailparty eller en mottakelse. Hun var eldre enn Reacher, kanskje ti år eller mer. Midt i førtiårene. Men hun holdt seg godt. Var på hugget. Hun hadde blondt hår, middels langt, med en naturlig frisyre som uten tvil var gredd med fingrene. Hun var høyere enn gjennomsnittet, men ikke bredere.
Ut av den første varebilen kom en mann som Reacher kjente igjen med en gang. Ansiktet hans var i avisen en gang i uken, og oftere enn det på tv, for i tillegg til at han fikk mediedekning i sin egen jobb, var han også med på mange arkivfotografier og -opptak fra regjeringskonferanser og intense diskusjoner på Det ovale kontor, med oppbrettede skjorteermer. Han var Alfred Ratcliffe, nasjonal sikkerhetsrådgiver. Presidentens favoritt når man skulle ta hånd om saker som kanskje ville få et uheldig utfall. Problemløseren. Hans høyre hånd. Ifølge ryktene var han nesten sytti år gammel, men han så ikke sånn ut. Han var en veteran fra Utenriksdepartementet. Gjennom historien hadde han havnet i unåde og blitt tatt til nåde igjen når vindene skiftet og han ikke gjorde det, men han hadde vært med så lenge at karakterstyrken hans til slutt sørget for at han fikk den beste jobben av alle.
Kvinnen gikk bort til ham, og så fortsatte de sammen, med de fire dressene rundt seg, bort til lobbydøren. Reacher hørte den åpne seg, deretter hørte han føtter mot det harde gulvteppet, og så kom alle inn i klasserommet. To dresser stilte seg bakerst, to gikk foran mot tavlen. Ratcliffe og kvinnen fulgte etter dem og snudde seg da de ikke kom lenger. De sto vendt mot rommet, akkurat som lærere når timen begynner.
Ratcliffe så på White og deretter på Waterman og deretter på Reacher, helt bakerst.
Han sa: «Dette er ikke en skole.»
Til toppen