En stund senere kom tre karer ned trappa. Chamon var fortsatt inne på kontoret med Yusuf og Isak. Nikola lurte på hva de gjorde der inne. Disse karene hadde ingen bager eller ryggsekker med seg, så de var antagelig ikke her for å trene. De hadde hettene trukket opp over hodet og stiff stil i steget.
En av dem åpnet kjeften. ”Ey, horunger, hvor er de?”
Guttene på gulvet stoppet opp. De var fightere – ikke akkurat vant til å bli tiltalt på den måten. Da så Nikola det: De tre karene gikk med armene hengende ned. Alle tre hadde våpen i hendene.
Guttene på matta skjønte ingenting. ”Hvem mener dere?”
Men karene var ikke interessert i å prate mer. De gikk rett mot døra til det lille kontoret – rommet der Chamon, Yusuf og Isak hadde møte.
Nikola ropte så høyt han kunne. ”Hva er det dere driver med?”
Døra ble åpnet, Chamon stakk hodet ut – sperret opp øynene. Han så karene. Fem meter unna.
Det var for sent.
Chamon tok et skritt fram. Karene stoppet.
Chamon helt uredd: ”Tjukken, hvem er dere? Og hva tror dere at dere gjør?”
Nikola så nå at kompisen hans også hadde noe i hånden. Det var en Glock.
Guttene på matta hadde reist seg, bare så på. Svetten glinset i ansiktene deres. Noen rygget unna. De var kanskje tøffe i oktogonen – men nå torde de nada. Akkurat som Nikola.
Chamon løftet pistolen. Nikola visste ikke at han pleide å være bevæpnet.
Den forreste av karene skar en grimase. Han hadde fortsatt pistolen sin langs beinet. Antagelig overrasket over at Chamon hadde fått opp gønneren sin så fort.
Chamon skulte. Dette kunne umulig ende bra. Den forreste karen rygget ikke: Øynene hans var mørke som et fucking søppelrom uten belysning.
Chamon tok et skritt til. Nikola så at en av de andre karene rykket til.
Feil move av Chamon.
Nikola ropte: ”Pass deg.”
Men det var Chamon som trakk av. Skuddet smalt som en atombombe i salen.
Fyren som hadde prøvd å løfte våpenet sitt, slengte seg til side.
Nikola kastet seg fram, prøvde å slå den forreste karen i magen. Det var som å treffe et tre – han måtte ha sikkerhetsvest under hettegenseren. Guttene på matta begynte å løpe nå. Hvor var Yusuf? Hvor var Isak? Satt de bare og gjemte seg på kontoret?
Det smalt som faen – Chamon fyrte av Glocken igjen.
Men den forreste karen hadde også fått opp våpenet sitt nå.
Chamon skrek ikke. Han sa ingenting. Han bare falt, inn på kontoret.
Som i sakte film. Som i en actionfilm klasse C. Alle andre hylte som ville småaper.
Nå kom Yusuf og Isak stormende ut. Yusuf viftet med en pistol. Brølte til inntrengerne at de skulle stikke, at de skulle dø, at han skulle knulle mødrene deres.
Karene rygget opp trappa.
Nikola bøyde seg fram, så det nå: Chamon lå på gulvet.
Kjeven hans. Den var ikke der lenger.
Den nederste delen av ansiktet til kameraten hans var skutt bort.
Nikola satte seg på huk.
Alle skrek i bakgrunnen.
Han torde ikke løfte Chamon. Han bare tok hånden hans.
Prøvde å holde blikket hans fast.
Kom igjen, ikke forlat meg nå, kompis.
Jeg skulle gjerne gjort noe annet en gang.
Chamons egne ord.
Jeg skulle gjerne gjort noe annet en gang.
Ikke dø fra meg.
Vær så snill.
Til toppen