«Gjør noe, Will!» Alice skjøv ham frem, og motstrebende akte Will seg ned i hovedhullet lengst mulig unna de kavende armene til Hamish.
«Hva må jeg gjøre?» spurte Will.
«Rydd en åpning rundt meg så jeg kan komme ut.» Hamish skjulte ikke irritasjonen lenger. «Grav vekk den jævla myrjorda foran meg, så kan jeg dra meg opp.»
Will tok et forsiktig tak i spaden og begynte å grave vekk jordmassen i atskillig mindre stykker enn Hamish hadde gjort. «Å, bruk litt krefter, Will,» sa Alice. «Du må få løs Hamish.»
«Jeg gjør mitt beste,» stønnet han. «Jeg løper ikke opp og ned i fjellet med en sau under hver arm hele dagen.»
Hamish lo. «Det er sant. Ikke vær så hard mot gutten, Alice. Jeg er ikke i fare nå, jeg har funnet fotfeste. Tror ikke jeg har lenger å falle.»
Etter Alices oppfatning brukte Will urimelig lang tid på å rydde en vei ut for Hamish. I virkeligheten ble det bare en halv times sølete slit før Hamish greide å hale seg løs med en motbydelig surklelyd og et imponerende repertoar av kraftuttrykk. Utmattet satte han seg mot grøfteveggen og peste. I mellomtiden hadde Will litt etter litt flyttet seg nærmere stedet hvor Hamish hadde sittet fast.
Han hevet stemmen ivrig. «Jeg tror det er en presenning til her nede,» ropte han. «Se, Hamish, det var derfor du slet med å reise deg. Du prøvde å balansere oppå den andre Indianen.»
Hamish stablet seg på beina og gikk bort til Will. «Så sannelig.» Han stønnet. «Jeg vet ikke hva som har hendt med oversiden av kassa, men vi må grave vekk litt mer masse sånn at vi får et tau rundt sykkelen. Sleng ned den andre spaden, Alice, det skal være fort gjort nå som vi er to.»
De jobbet taust, bortsett fra stønningen og pesingen som hørte til anstrengelsene. Litt etter litt kom presenningen frem. Hamish syntes den virket løsere enn den første, men sa ingenting, for han kunne ikke være sikker.
Da halve hullet var åpnet, skvatt Will plutselig tilbake med et forskrekket utrop. «Hva faen er det der?» Han pekte dramatisk på noe det siste spadetaket hadde blottlagt, prøvde å oppfatte det som noe annet enn det han så.
Hamish stoppet opp og flyttet seg for å se bedre. Han trakk pusten brått og rygget unna synet som hadde sjokkert Will så voldsomt. «Jeg fikk rett,» sa han. «Det er en som har vært her før oss. Og han er her ennå.»
Til toppen
