| Forfatter: | Val McDermid |
| Innbinding: | Innbundet |
| Utgivelsesår: | 2026 |
| Antall sider: | 381 |
| Forlag: | Cappelen Damm |
| Språk: | Bokmål |
| Originaltittel: | Silent Bones |
| Oversatt av: | Fitzgerald, Line Gustad |
| Serie: | Karen Pirie |
| Serienummer: | 8 |
| ISBN/EAN: | 9788202898977 |
| Kategori: | Klassisk krim og Psykologisk krim |
Grenser settes på prøve når Karen Pirie og teamet hennes begynner å nøste i et nett av løgner som knytter gamle drapssaker til Skottlands aller rikeste og mektigste.
Rett under overflaten
Samtidig, i Edinburg, gjenåpner de nok en historisk sak på grunn av nye beviser, en antatt ulykke kostet en hotellsjef livet, men nye beviser peker i retning av mord. Men hva hadde Tom Jamiesons bokklubb med hans død å gjøre – og hva vil medlemmene gjøre for å bevare hemmelighetene sine?
Flere lag
Handlingen foregår våren 2025 og Karen Pirie og teamet hennes, har fått en ny assisterende politimester, Graeme Rowntree. Han er veldig annerledes enn sin forgjenger, men det betyr ikke nødvendigvis at det er til det bedre.
Boken starter med en prolog fra nyttårsaften 2013. Chloe drar på fest i et flott hus i Glasgow og møter en gjeng med kule, unge menn. Så avsluttes scenen brått, men vi som lesere ser godt for oss hva som skjer …
Sporløst forsvunnet
På våren i 2025 har altså et kraftig regnvær forårsaket et jordskred på motorveien og avslørt et skjelett. Kriminalteknikeren Dr. River Wilde identifiserer liket som Sam Nimmo, en undersøkende journalist som forsvant sporløst da han var mistenkt for drapet på sin partner, Rachel, og deres ufødte barn for litt over ti år siden.
Man antok at han brukte kontaktene sine til å stikke av og starte et nytt liv, men det var åpenbart ikke tilfelle – han ble faktisk dumpet på veibyggeplassen bare uker etter Rachels død. Så i tillegg til drapet på Sam begynner Karen Piries team å se på Rachels død: hvis Sam ikke drepte henne, hvem gjorde det da, og hvorfor ramme Sam?
Trådene henger sammen
I mellomtiden er Drew Jamieson overbevist om at broren hans, Tom, som døde for fem år siden, ble drept. Det ble erklært at han døde i en ulykke, men Drew har overvåkningsbildene bildene han mener beviser at det var et drap. Tom ledet en lesesirkel og etter hvert i etterforskningen avdekker Pirie tråder og spor tilbake til Chloes fest i 2013 med de unge vellykkede mennene …
– Hun forstår hvor viktig det er for de som står igjen å få svar på hva som skjedde med deres kjære, derfor er hun lidenskapelig opptatt av arbeidet sitt med historiske saker. Hun responderer lite godt på sjefer som prøver å fortelle henne hvordan hun skal gjøre jobben sin, en jobb hun kan langt bedre enn dem. Hun har et skarpt hode og god humoristisk sans.
I tillegg til intens spenning og intrikate saker, er McDermid kjent for å få leserne til å dra på smilebåndet. McDermid forteller at humor er en viktig del av hennes eget liv, og at det er helt naturlig å la det få plass i bøkene hun skriver. Krim og humor er ingen motsetning, skal vi tro forfatteren.
– Folk finner humor i de mest usannsynlige situasjoner! Jeg har tilbragt nok tid med utrykningspersonell – og journalister – til å forstå at de trenger sikkerhetsventilen svart humor for å håndtere grusomhetene og stresset de møter på jobb. Hvis jeg gjenfortalte noen av vitsene jeg har hørt opp gjennom årene, vil dere bli sjokkerte.
Jeg tror også svart humor er ganske typisk for skotsk krimlitteratur.
I McDermids rike persongalleri blir selv de onde fremstilt som hele mennesker, til tider ganske så sympatiske mennesker. På spørsmål om hvorfor det er slik, blir det klart at «de onde» ikke er en betegnelse forfatteren selv ville brukt.
– Jeg tror ikke på ondskap. Folk gjør forferdelige ting, men handlingene oppstår gjerne på grunn av omstendigheter, livsvalg og en rekke hendelser helt utenfor deres kontroll. Vi har alle gode og dårlige handlinger i oss; ingen av oss er bare gode eller bare slemme. Så når jeg skriver om folk som har begått fryktelig vold mot andre, så ønsker jeg å forstå hvordan det ble slik. Jeg prøver å finne en slags mening i det. Hvis vi ikke forstår røttene til slik oppførsel, hvordan kan vi da ha håp om å skape et bedre og mer rettferdig samfunn?
Hun visste bedre. Hun likte William til tross for slemheten, ikke på grunn av den. Men så hadde han heller aldri brukt henne som måltavle. Hun var ikke viktig nok. Ennå.
Åndsfraværende lot hun blikket gli over tilhørerne hans. Den vanlige heia- og ja-flokken, tenkte hun. Så var det én som fanget oppmerksomheten hennes, og blikket flakket tilbake til ham. Han betraktet henne med et megetsigende smil i munnviken. Hun visste hvem han var. Alle som var her i kveld, visste hvem han var. Dette var hans hjemmebane, kongen av luksusfester – lord Haig Striven-Douglass, markien av Friockheims yngste sønn, plateprodusent og styreformann i en av Skottlands fremste kulturminnestiftelser. Hun fikk aldri de ulike elementene i profilen hans til å stemme helt, men han så ut til å bane seg fram uten å kollidere.
William nådde slutten av sin nedsabling av Scottish Labour Party, hans fremste hatobjekt for øyeblikket, og bukket hånlig for sitt publikum, før han snudde seg mot verten. «Haig, gamle ørn, jeg må pudre nesa.» Haig la armen om skuldrene på ham og førte ham mot en korridor. Men før de nådde hjørnet, snudde Kidd seg og fanget blikket hennes. «Chloe?»
Før hun fikk invitasjonen, hadde hun ingen anelse om at Kidd engang visste at hun eksisterte, langt mindre at han visste hva hun het. Da hun begynte, hadde hun bare hatt en ubetydelig praksisplass i et komiprogram på BBC Radio. Men likevel hadde hun visst gjort inntrykk, og han husket henne.
William smøg seg unna Haigs arm og lyste opp, som om han ble oppriktig glad for å se henne. Hun hadde sett det ansiktsuttrykket for ofte til å ta det på alvor. «Chlo, den flotteste markedsføringsassistenten i bransjen. Bli med meg og lorden, så skal vi vise deg hvordan stjernene fester!»
Lorden tok hodefallsgrep på ham. Hun hadde sett lekeslåssing før, så det gjorde henne ingenting. «Ikke hør på ham, han er smakløs», sa Haig. «Bli med oss, slipp unna plebsen og ta en drink et sted der du slipper å skrike for å bli hørt.»
William kjempet seg løs fra grepet. «Men du kan skrike så mye du vil. Med så tykke vegger blir det som i Alien. Det er ingen som hører deg.»
«Vi er guttene å henge med», sa Haig med hevede øyenbryn og et rampete ansiktsuttrykk. William var en kjent størrelse. Hun visste at han kunne hjelpe karrieren hennes, for vennligheten var oppriktig. Haig Striven-Douglass visste hun mindre om. Bortsett fra at han var i besittelse av nøklene til det riket hun så gjerne ville bli en del av.
Hvorfor ikke? tenkte hun.
Det var et spørsmål som snart skulle få sitt svar.
