Det var en veldig liten ring.
Reacher ville ikke ha fått den på noen av sine fingre. Ikke på lillefingeren på venstre hånd engang, ikke forbi neglen engang. I hvert fall ikke forbi første knoke. Den var knøttliten. Det var en kvinnes ring, muligens en kopi til en kjæreste eller en forlovede. Det var ikke uvanlig. Som en hyllest eller en suvenir.
Men muligens ikke.
Reacher åpnet døren til pantelånersjappa og gikk inn. En fyr bak kassen kikket opp. En svær bamse av en mann, sjuskete og ustelt. Kanskje midt i trettiårene, mørk, men med rikelig med fett på den svære kroppen. Med et slags slu blikk. I hvert fall nok til at han hadde perfeksjonert hvordan han skulle reagere på den nyankomne på én nittifem, og hundre og tretten kilo. Det gikk helt på instinkt. Fyren var ikke redd. Han hadde et ladet våpen under disken. Med mindre han var en idiot. Hvilket han ikke så ut som. Likevel ville ikke fyren risikere å virke aggressiv, men han ville heller ikke virke servil. Det var et spørsmål om stolthet.
Dermed sa han: «Hvordan går det?»
Ikke så bra, tenkte Reacher. For å være ærlig. Chang var nok tilbake i Seattle nå. Tilbake i livet sitt.
Men han sa: «Kan ikke klage.»
«Kan jeg hjelpe deg med noe?»
«Jeg vil se på skoleringene dine.»
Fyren trakk brettet baklengs ut av hyllen og satte det på disken. West Point-ringen hadde rullet over på siden, som en golfball. Reacher tok den opp. Den var gravert på innsiden. Hvilket betydde at det ikke var en kopi. Ikke til en forlovede eller en kjæreste. Kopier ble aldri gravert. En gammel tradisjon. Ingen visste hvorfor.
Ikke en hyllest, ikke en suvenir. Dette var ekte saker. Ringen til en kadett, som hadde gjort seg fortjent til den etter fire harde år. Båret med stolthet. Selvsagt. Hadde man ikke vært stolt av skolen sin, ville man ikke ha kjøpt en ring. Det var ikke obligatorisk.
Det var gravert inn S.R.S. 2005.
Bussen tutet tre ganger. Den var klar til å kjøre, men den manglet en passasjer. Reacher la fra seg ringen og sa: «Takk skal du ha», og gikk ut av butikken. Han skyndte seg tilbake forbi huset med toalettene, bøyde seg inn gjennom bussdøren og sa til sjåføren: «Jeg blir her.»
«Billetten refunderes ikke.»
«Det trenger jeg ikke.»
«Har du en bag i bagasjerommet?»
«Ingen bag.»
«Ha en fin dag.»
Fyren dro i et håndtak, og døren lukket seg med en sugende lyd rett foran ansiktet på Reacher. Motoren brølte, og bussen kjørte sin vei uten ham. Han snudde seg bort fra dieseleksosen og gikk tilbake til pantelåneren.
Til toppen
