Skolen ligger femten minutters rask gange fra huset. På en dag som dette – en deilig, varm sommerdag, med små hint av blått som titter frem bak det tynne skylaget – er det en avslappende spasertur. En fin anledning til å rydde litt i tankene før jeg tar fatt på jobben.
I løpet av skoleåret kan det være nyttig. Mange av barna jeg underviser ved Anderbury Academy, er det vi kaller «utfordrende». I min tid ville de blitt kalt «en gjeng drittunger». Noen dager trenger jeg å forberede meg mentalt på å skulle håndtere dem. Andre dager er den eneste forberedelsen som hjelper, en liten støyt med vodka i morgenkaffen.
I likhet med mange andre småbyer kan Anderbury, sånn i forbifarten, se ut som et pittoresk lite sted. Vi har mange artige brosteinsbelagte gater, tesalonger og en litt berømt katedral. Det arrangeres marked to ganger i uken, og det finnes mange fine parker og stier langs elven. Byen ligger bare en kort kjøretur unna sandstrendene i Bournemouth og det åpne hedelandskapet i New Forest.
Hvis man skraper litt på overflaten, finner man imidlertid fort ut at turistglitteret er nettopp det. Mye av arbeidet her er sesongbestemt, og arbeidsledigheten er høy. Tiltaksløse ungdomsgjenger henger rundt i butikkene og parkene. Tenåringsmødre triller skrikende babyer frem og tilbake i gatene. Dette er for så vidt ikke noe nytt fenomen, men det later til å ha blitt mer utbredt. Eller kanskje det bare er sånn jeg ser det. Ofte er det ikke visdommen som kommer med alderen, men intoleransen.
Jeg har kommet til porten inn til Old Meadows Park, som er der jeg oppholdt meg i tenårene. Parken har forandret seg en hel del siden min tid. Naturligvis. De har satt opp en ny skatepark, og rundt lekeplassen der gjengen vår pleide å henge, i den andre enden av parken, har man laget et nytt og moderne «rekreasjonsområde». Her finner man tauhusker og en stor tunnelsklie, løypestreng og andre kule innretninger, ting vi ikke engang kunne ha drømt om da vi var unge.
Pussig nok har de latt den gamle lekeplassen stå, forlatt og forfallen som den er. Klatrestativet er rustet, huskene er floket sammen og henger på toppen av tverrbjelken, og den en gang så fargesterke trekarusellen skaller av og er blitt tilgriset med eldgammel graffiti av folk som for lengst har glemt hvorfor Helen er en bitch eller hvorfor de hjertet Andy W.
Jeg blir stående et øyeblikk og stirre på det, og huske.
Den svake knirkingen fra babyhusken, den bitende kulda i den tidlige morgenlufta, det skarpe hvite krittet på den svarte asfalten. Enda en beskjed. Men denne var annerledes. Ikke en strekfigur … noe annet.
Jeg snur meg brått. Ikke nå. Ikke igjen. Jeg vil ikke bli dratt tilbake
Til toppen
