Krittmannen (Innbundet)

Forfatter:

Guro Dimmen (Oversetter)

En jente blir funnet drept i skogen i 1986, men drapet på henne blir aldri oppklart. Det morbide er at også hodet til denne jenta aldri blir funnet. Når en barndomskamerat av Eddie uttrykker at han vet hva som skjedde denne gangen, føres Eddie tilbake til barndommens dramatiske hendelser og minner.

Forfatter:
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2018
Antall sider: 352
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Originaltittel: The Chalk Man
Oversatt av: Dimmen, Guro
ISBN/EAN: 9788202549220
Kategori: Krim og spenning
Omtale Krittmannen

Kriminelle barndomsminner

En jente blir funnet drept i skogen i 1986, men drapet på henne blir aldri oppklart. Det morbide er at også hodet til denne jenta aldri blir funnet. Når en barndomskamerat av Eddie utrykker at han vet hva som skjedde denne gangen, føres Eddie tilbake til barndommens dramatiske hendelser og heftige minner.
Resultatet er en intenst spennende, skremmende debutroman fra CJ Tudor.

Vi møter først Eddie i 1986, da han sammen med vennene Fat Gav, Hoppo, Metal Mickey og Nicky går på tivoli, leker i skogen og er livredde for de eldre guttene i nabolaget. Sammen utvikler den sammenknyttede gjengen et sinnrikt tegnspråk som de kommuniserer med via krittegninger i gaten. Men en dag leder tegningene dem til et lik i skogen. Hvem har tegnet krittegningen som fører dem til skogen, og hva skjedde med hodet til den lille piken som lå under en haug med løv? I tillegg har Eddie nettopp vært vitne til en annen sterkt traumatisk hendelse da han så en skolevenninne bli alvorlig skadet av en berg- og dalbane som gikk amok på det lokale tivoliet.  

Og hvem er egentlig den underlige albinolæreren som reddet livet til den skadde jenta, hvorfor krangler Eddie med den lokale presten, og hva er egentlig galt med Mickeys storebror? Eddies barndom består av like mange spørsmål som minner.

Minnenes mareritt

Sterke minner fra barndommen er et godt utgangspunkt for mimring. Disse magiske årene da hver dag kunne være et eventyr, og en tur med bestevenner gjennom skogen bød på like mye dramatikk som en hvilken som helst Indiana Jones-film er også det perfekt utgangspunktet for årets store krimdebut.

Men hvor mye av det man husker er riktig, eller har kanskje noen av historiene endret seg mens de har marinert og godgjort seg i hukommelsen? For Eddie er barndommens opplevelser en viktig del av hvem han er som voksen. Hovedpersonen i CJ Tudors spennende og skremmende Krittmannen har nemlig opplevd mer drama enn de fleste av oss ville kommet uskadd fra, samtidig som minnene hans fra barndommen kanskje har fått litt andre farger med årene.

Vet Mickey?

I 2016 er Eddie gymnaslærer, glad i vin og inneforstått med at livet neppe kommer til å by på fryktelig mye mer enn rutiner, eksamensretting og gleden av å åpne en ny flaske. Han tenker mye tilbake til barndommen, men holder minnene i sjakk frem til Mickey kommer tilbake til småbyen Eddie fremdeles bor i. Under en fuktig middag forteller Mickey at han har planer om å skrive bok og lage dokumentar om drapet, og han forteller også at han vet hvem som drepte jenta. Samme dag får Eddie et brev med en krittegning av en mann som er hengt. Eddie har ikke noe annet valg enn å gå tilbake i minnene fra barndommen for å én gang for alle løse mysteriet.

Skildrer barndommens gleder

Krittmannens største styrke er hvordan den maler to forskjellige bilder – et av 1986 og et av 2016 – og side for side skyver dem mot hverandre og får leseren til å se helheten.
Barndomsskildringene kan minne om Stephen Kings klassiker «Stand By Me», eller den nyere TV-seriesuksessen «Stranger Things».  Disse kapitlene er i ypperste klasse når det kommer til å skildre barndommens gleder, vennskap, forventninger og – ikke minst – redsler. 2016-historien er derimot en fortelling om voksenlivet med sine rutiner, skuffelser og fornøydhet, og selv om Eddies historie er mer dramatisk enn de fleste av oss har opplevd, er det fort gjort å kjenne seg igjen i hvordan han ser tilbake på livet sitt. Men det er altså når voksne Eddie må se tilbake på seg selv og vennene i 1986 at Krittmannen fanger leseren. Krimplottet som veves er snedig og overraskende, og figurgalleriet byr på et bredt utvalg av mørke hemmeligheter, vonde minner og historier mange helst vil la forbli i mørket.

Krittmannen er en miks av alt man vil ha i en krimbok – tilbakeblikk, hemmeligheter og ubehagelige overraskelser, - en oppsiktsvekkende god debut!

 

Av Asbjørn Slettemark

Til toppen

Krittmannen er en nifs krimroman om jakten på en morder der mystiske krittfigurer både tåkelegger og peker på den skyldige.(...) Barndommen kan utvilsomt være idyllisk - men også fylt med frykt og uhygge. I Krittmannen får vi alt i rikt monn.
Tom Egeland, VG

Andre utgaver

Krittmannen
Bokmål Ebok 2018
Krittmannen
Bokmål Nedlastbar lydbok 2018
Krittmannen
Bokmål Lydbok-CD 2018
Krittmannen
Bokmål Lydbok MP3-CD 2018
Krittmannen
Bokmål Heftet 2018
Anmeldelser av Krittmannen

Krittmannen - engelske C J Tudor sin glimrende debutroman
Dette er en utrolig godt sammenflettet thriller, plottet er genialt og leseopplevelsen min var av det sitrende slaget (...) Godt språk og flotte mellommenneskelige skildringer er et pluss i denne type historie, så jeg flesker til med årets første 6`er på terningen!
Tine Sundal, Tine sin blogg - litteratur, kultur og tur (blogg)
 

Krittmannen er en nifs krimroman om jakten på en morder der mystiske krittfigurer både tåkelegger og peker på den skyldige.(...) Barndommen kan utvilsomt være idyllisk - men også fylt med frykt og uhygge. I Krittmannen får vi alt i rikt monn.
Tom Egeland, VG (terningkast 5)

Til toppen

Utdrag

Skolen ligger femten minutters rask gange fra huset. På en dag som dette – en deilig, varm sommerdag, med små hint av blått som titter frem bak det tynne skylaget – er det en avslappende spasertur. En fin anledning til å rydde litt i tankene før jeg tar fatt på jobben.

I løpet av skoleåret kan det være nyttig. Mange av barna jeg underviser ved Anderbury Academy, er det vi kaller «utfordrende». I min tid ville de blitt kalt «en gjeng drittunger». Noen dager trenger jeg å forberede meg mentalt på å skulle håndtere dem. Andre dager er den eneste forberedelsen som hjelper, en liten støyt med vodka i morgenkaffen.

I likhet med mange andre småbyer kan Anderbury, sånn i forbifarten, se ut som et pittoresk lite sted. Vi har mange artige brosteinsbelagte gater, tesalonger og en litt berømt katedral. Det arrangeres marked to ganger i uken, og det finnes mange fine parker og stier langs elven. Byen ligger bare en kort kjøretur unna sandstrendene i Bournemouth og det åpne hedelandskapet i New Forest.

Hvis man skraper litt på overflaten, finner man imidlertid fort ut at turistglitteret er nettopp det. Mye av arbeidet her er sesongbestemt, og arbeidsledigheten er høy. Tiltaksløse ungdomsgjenger henger rundt i butikkene og parkene. Tenåringsmødre triller skrikende babyer frem og tilbake i gatene. Dette er for så vidt ikke noe nytt fenomen, men det later til å ha blitt mer utbredt. Eller kanskje det bare er sånn jeg ser det. Ofte er det ikke visdommen som kommer med alderen, men intoleransen.

Jeg har kommet til porten inn til Old Meadows Park, som er der jeg oppholdt meg i tenårene. Parken har forandret seg en hel del siden min tid. Naturligvis. De har satt opp en ny skatepark, og rundt lekeplassen der gjengen vår pleide å henge, i den andre enden av parken, har man laget et nytt og moderne «rekreasjonsområde». Her finner man tauhusker og en stor tunnelsklie, løypestreng og andre kule innretninger, ting vi ikke engang kunne ha drømt om da vi var unge.

Pussig nok har de latt den gamle lekeplassen stå, forlatt og forfallen som den er. Klatrestativet er rustet, huskene er floket sammen og henger på toppen av tverrbjelken, og den en gang så fargesterke trekarusellen skaller av og er blitt tilgriset med eldgammel graffiti av folk som for lengst har glemt hvorfor Helen er en bitch eller hvorfor de hjertet Andy W.

Jeg blir stående et øyeblikk og stirre på det, og huske.

Den svake knirkingen fra babyhusken, den bitende kulda i den tidlige morgenlufta, det skarpe hvite krittet på den svarte asfalten. Enda en beskjed. Men denne var annerledes. Ikke en strekfigur … noe annet.

Jeg snur meg brått. Ikke nå. Ikke igjen. Jeg vil ikke bli dratt tilbake

Til toppen