| Forfatter: | Hans Olav Lahlum |
| Innbinding: | Innbundet |
| Utgivelsesår: | 2013 |
| Antall sider: | 392 |
| Forlag: | Cappelen Damm |
| Språk: | Bokmål |
| Originaltittel: | Kameleonmenneskene |
| Serie: | K2 og Patricia |
| Serienummer: | 4 |
| ISBN/EAN: | 9788202423162 |
| Kategori: | Klassisk krim og Nordisk krim |
Spionasje, lidenskap og kjærlighet
Lørdag 25. mars 1972 brytes helgefreden av at en syklende unggutt med en blodig kniv i lommen ringer frenetisk på K2s dør. Gutten roper "Slipp meg inn! De er etter meg, og jeg må snakke med deg før de når meg!" Forfølgerne viser seg å være politikolleger av K2. Den blodige kniven ble åpenbart brukt til å ta livet av stortingsrepresentanten Per Johan Fredriksen. Den antatte gjerningsmann forholder seg imidlertid taus, og både motivet og identiteten hans forblir ukjent.
På sitt aller beste
Et intrikat kriminalmysterium. Politikk og spionasje. Personlig lidenskap, sjalusi og intriger. Mistenkte som skifter ham. Vær så god og forsyn deg! Hans Olav Lahlum er herved servert. På sitt aller beste!
Gamle Aristoteles beskrev typiske tegn for en kameleon for et par tusen år siden. Et av de viktigste er at den kan skifte farge, og at øynene beveger seg uavhengig av hverandre når den kryper rundt på jakt etter et bytte. Akkurat som de mistenkte i Kameleonmenneskene. De beveger seg enkelt mellom ulike miljøer, og endrer fremtoning etter hvor de befinner seg. Det er mange av dem i Hans Olav Lahlums desidert beste krimroman så langt.
En blodig kniv
Det er 1972, EEC-kamp, K2 er forlovet med Miriam og livet er tilsynelatende harmonisk. Helt til en unggutt med en blodig kjøkkenkniv i lomma ringer desperat på K2s dør. Den blodige kniven er brukt til å ta livet av stortingsrepresentant Per Johan Fredriksen, og den livredde gutten påstår hardnakket at han er uskyldig. I løpet av åtte dager er vi med på et spennende og innholdsrikt drama med Fredriksens nærmeste som mistenkte, flere av dem uten alibi.
En dunkel fortid
Når K2 går i gang med sin analytiske etterforskning, viser det seg at det gjemmer seg ting i Fredriksens fortid som antagelig har noe med mordet å gjøre. En feriehelg i 1932. Tre par på bytur. En av ungdommene, søsteren til Fredriksens nåværende kone, ble myrdet under mystiske omstendigheter. De involverte har i alle disse årene møttes hvert femte år for å minnes den døde. Men hva skjedde? Hva er det de skjuler? Og hvem har tatt livet av Fredriksen?
Patricia eller Miriam?
På ekte Lahlumsk vis settes mysteriet inn i datidens tidskoloritt. Det kan høres kjedelig ut å bringe inn delelinjeavtalen for Barentshavet, men Hans Olav Lahlum evner å bruke det anstrengte forholdet mellom Norge og Sovjet på perfekt vis. Da han graver i Fredriksens fortid, får saken et omfang som gjør at han ser seg nødt til å kontakte Patricia selv om han vet at forholdet til Miriam da er i fare. K2s ambivalente følelsesliv er en historie for seg selv, kjærligheten viser seg nok en gang å være et tveegget sverd.
Klassisk Lahlum
Å lese Lahlum gir kontinuerlig assosiasjoner. Et sjakkbrett, der hver hendelse er et trekk. Et slag bridge, der kortene holdes tett til brystet. En novelle av André Bjerke, der datiden er til å ta og føle på. Et brevkurs i folkeskikk og høflighet. Samtidig greier han mesterlig å innhente alle opplysninger som er relevante for at Patricia skal kunne gi K2 den hjelpen han trenger. Det viktigste er jo at mordene oppklares. Så får heller noen kjærester gå tapt. Før beskrev jeg romanene hans som klassisk Agatha Christie. Nå står han fjellstøtt på egne ben.
Av Bernt Roald Nilsen
Hans Olav Lahlum har mange talenter, og i Kameleonmenneskene spiller han dem ut, raffinert og effektivt.VG
| Kameleonmenneskene | |||
| Bokmål | Ebok | 2013 | |
| Kameleonmenneskene | |||
| Bokmål | Nedlastbar lydbok | 2013 | |
| Kameleonmenneskene | |||
| Bokmål | Heftet | 2014 | |
«I Kameleonmenneskene tar Lahlum i disse øyne et bedre grep om den ytre dramatikken enn tidligere og prøver ut litt nytt, mens han holder godt på suksessformelen.»
Oppland Arbeiderblad
Foreløpig K2-finale
«Lahlum skriver kunnskapsrikt om tiden han skildrer. Veldig artige er hans oppdiktede navn på kjente personer i datiden. Forfatteren fører en prosa som kler tiden fortellingen er laget til. Han er stilsikker og morsom.»
Gudbrandsdølen Dagningen
«Politimann virrer rundt i kjærlighetens garn, men K2 er ikke blitt en berømt etterforsker for ingenting. Til tross for sin generelle forvirring på kjærlighetsområdet holder han fokus på etterforskningen og med god hjelp fra geniet Borchmann geleider han leseren effektivt gjennom denne godt uttenkte mordgåten.(...)Ny underholdende retrokrim fra den hardtarbeidende historikeren Hans Olav Lahlum.»
Dagbladet
God lek med sjangeren
«Plottene hans er det fortsatt ingenting å si på. Han har igjen skrevet ei bok som kan få oss til å tro at det er krimforfatter han egentlig er.»
Dagsavisen
Mens jeg sto der og hørte på radionyhetene, drev blikket mitt ut av stuevinduet. Det festet seg ved den eneste bevegelsen på veien nedenfor huset. Bevegelsen viste seg å være en rød sykkel av den enkleste og billigste typen man tidligere hadde solgt på samvirkelagene. Den kom uventet fort nærmere, tatt i betraktning at sykkelen virket gammel og syklisten liten. Jeg trodde først at det var en kvinne, men oppdaget så at det var en spinkel og mørkhåret gutt i femtenårsalderen. Han var definitivt ikke av de største eller sterkeste for alderen, og virket nå dessuten sliten. Likevel hang han halvsstarrig fremover stangen, mens han tråkket seg opp siste del av bakken.
Det bodde ingen tenåringer i oppgangen, og jeg var helt sikker på at jeg aldri hadde sett syklisten her før. Derfor ble jeg stående og se på at han slo av farten, og mer snublet enn hoppet av sykkelen få meter fra huset. Sykkelen ble liggende veltet igjen i oppkjørselen, mens syklisten fortsatte videre mot døren. Stilkarakterene sto fortsatt langt fra tre ganger tyve. Den unge syklisten virket både utslitt og desorientert, og rakk på de få meterne å demonstrere en iøynefallende halting på høyre fot. Jeg lurte et øyeblikk på hvem av beboerne i oppgangen denne tilsynelatende desperate og lite tillitvekkende personen kunne kjenne, og priset meg lykkelig for at det ikke var meg. I det samme ringte det på døren min. Dørklokken runget gjennom leiligheten - og den ringte med få sekunders mellomrom tre ganger etter hverandre. Jeg gikk bort til døren, men ble stående tvilrådig ved den. Tanken på å late som jeg ikke var hjemme fristet. Mens jeg nølte, ringte imidlertid dørklokken både en fjerde og en femte gang. Den femte gangen lød det i mine ører som et langt smerteskrik. Situasjonen ga plutselig ubehagelige assosiasjoner til min opplevelse på banen en sommerkveld to år tidligere. Den gang hadde jeg sett døren til en bane slå igjen like foran ansiktet på en ung kvinne, som senere samme kveld ble funnet skutt i sporet. Det var en skrekkopplevelse jeg aldri ønsket å oppleve igjen. Derfor slo jeg raskt på dørtelefonen og spurte hvem det var.
"Slipp meg inn! De er etter meg, jeg må snakke med deg før de når meg!" Stemmen var spinkel, gispende og halvt skigrende av redsel. Den kunne likevel ikke skjule at gutten hadde talefeil og lespet.
