Mariana er sikker på at hun vet hvem morderen er. Men å bevise det kan koste henne mer enn forholdet til den som står henne nærmest. Det kan koste henne livet.
| Forfatter: | Alex Michaelides |
| Innbinding: | Innbundet |
| Utgivelsesår: | 2022 |
| Antall sider: | 336 |
| Forlag: | Cappelen Damm |
| Språk: | Bokmål |
| Originaltittel: | The Maidens |
| Oversatt av: | Fitzgerald, Line Gustad |
| ISBN/EAN: | 9788202727734 |
| Kategori: | Tradisjonell krim |
Den trettiseks år gamle psykoterapeuten Mariana Andros har nettopp avsluttet Mandagsgruppen, en gruppetime hun avholder hjemme hos seg selv på kveldstid, da hun mottar en telefon med rystende nyheter. Telefonen kommer fra niesen Zoe som studerer på St. Cristopher’s College ved Cambridge University i Cambridge. På stemmen til Zoe, skjønner Mariana umiddelbart at noe er galt. Hun høres redd ut og ber Mariana slå på nyhetene.
Jomfruene er en smart og sofistikert psykologisk thriller fra stjerneskuddet Alex Michaelides, forfatteren av krimsensasjonen Den tause pasienten, som ble solgt til 50 land og lå over ett år på New York Times’ bestselgerliste.
Reise mot minnene
På det gamle reisefjernsynet plassert på mikrobølgeovnen, ser Mariana at liket av en ung pike med langt rødt hår, makabert knivstukket gjentatte ganger, er funnet i naturreservatet Paradise i Cambridge.
Zoe tror den drepte er studievenninnen Tara Hampton. Beskrivelsen passer, og ingen har sett Tara siden kvelden i forveien. Bekymret for niesen, bestemmer Mariana seg for å reise til Cambridge.
Første besøk
På hurtigtoget på vei dit vekkes mange følelser i Mariana. Det er bare ett år siden hun mistet samboeren Sebastian i en drukningsulykke, og hun sliter fremdeles med å håndtere hverdagen og tomrommet etter ham. Han var den kjæreste hun hadde, og kjærlighetshistorien deres startet på nettopp Cambridge University, der de traff hverandre da hun var bare nitten år gammel. Nå gruer hun seg til å komme tilbake. Dette blir første gang hun besøker byen og universitetet siden Sebastian døde.
Jomfruene
I Cambridge blir Zoes mistanker bekreftet. Det er venninnen Tara som er drept.
Politiet mener Taras kjæreste Conrad er den skyldige, men Mariana mener de er alt for raske til å konkludere. Når hun selv bestemmer seg for å bli i Cambridge og undersøke ting nærmere, retter hun blikket mot Taras professor, den karismatiske amerikaneren Edward Fosca. Han er svært populær blant både lærere og studenter, spesielt hos den lille eksklusive kollokviegruppen han leder. Gruppen består kun av jenter, og Fosca kaller dem Jomfruene. Den drepte Tara var en del av denne gruppen.
Den andre
Mariana møter mye motstand i sin sterke mistanke mot Edward Fosca. Men Fosca selv virker å nyte oppmerksomheten hennes, og Mariana må utnytte det for å komme tettere på ham. Så skjer et nytt brutalt drap. Også denne gangen er det en av jentene fra professor Foscas noe spesielle lille gruppe som er myrdet. Og for andre gang dukker det opp et mystisk kort med et håndskrevet sitat på gammelgresk.
Nå er Mariana villig til å gå langt for å bevise at professoren har noe med drapene å gjøre. Men hvor langt kan hun gå før hun selv er i livsfare? For har hun rett, befinner hun seg alt for nær en kaldblodig drapsmann. Og tar hun feil, er de alle i fare og aner ikke hvem de skal frykte.
En hyllest
Alex Michaelides forfatterdebuterte med Den tause pasienten. Hans første bok ble en kjempesuksess og satte flere rekorder: den ble den mest solgte debuten i verden i 2019, og er solgt til 50 land, mer enn noen annen britisk debutant før ham. Både internasjonalt og her i Norge fikk boken strålende anmeldelser. Forfatteren sier oppfølgeren Jomfruene kommer av en lengsel etter den type mordgåte-roman som fengslet ham som tenåring, og at Jomfruene er en hyllest til de klassiske kriminalforfatterne som har inspirert ham oppigjennom. Resultatet er en ny sterk psykologisk thriller fra stjerneskuddet Michaelides.
Av Sarah Natasha Melbye
... smart og litterær pageturnerSunday Telegraph
Prolog
Edward Fosca var en drapsmann.
Det var et faktum. Det var ikke noe Mariana visste kun på et intellektuelt plan, som en idé. Hele kroppen visste det. Hun kjente det i knoklene, gjennom blodstrømmen og dypt i hver celle.
Edward Fosca var skyldig.
Men likevel – hun kunne ikke bevise det, kunne kanskje aldri bevise det. Etter all sannsynlighet ville han, dette uhyret som hadde drept minst to mennesker, gå fri.
Han var selvgod, trygg på seg selv. Han tror han har sluppet ustraffet fra det, tenkte hun. Han trodde han hadde vunnet.
Men det hadde han ikke. Ikke ennå.
Mariana skulle ta innersvingen på ham. Hun måtte det.
Hun skulle sitte oppe hele natten og gå gjennom alt som hadde skjedd. Hun skulle sitte der, i et mørkt lite rom i Cambridge, og tenke til hun fant ut av det. Hun stirret på varmeovnens rødglødende element som blusset og skinte i mørket, og tvang seg inn i en slags transe.
Hun skulle vende tilbake til begynnelsen i tankene og huske alt sammen. Hver minste detalj.
Og hun skulle ta ham.
[...]
Hvordan var hun blitt sånn?
I løpet av bare et år – som før ville ha sneket seg nesten umerkelig forbi, men som nå strakte seg bak henne som et øde og orkanherjet landskap – var livet hun var fortrolig med, tilintetgjort. Og her satt Mariana – trettiseks år gammel, alene og full en søndagskveld – og klamret seg til en død manns sko som om de var relikvier, noe de for så vidt var.
Noe vakkert, noe hellig hadde dødd. Det eneste som var igjen, var bøkene han leste, klærne han brukte, tingene han berørte. Hun kunne fortsatt kjenne lukten av ham på dem, kunne fortsatt smake ham på tungespissen.
Det var derfor hun ikke kunne kaste tingene hans – ved å beholde dem kunne hun liksom holde Sebastian i live, bare litt – hvis hun slapp taket, mistet hun ham fullstendig.
I det siste hadde Mariana, av makaber nysgjerrighet og i et forsøk på å forstå hva hun slet med, tatt fram igjen alt Freud hadde skrevet om sorg og tap. Og han hevdet at man etter en nærståendes dødsfall må akseptere tapet på det psykiske plan og gi avkall på vedkommende, ellers står man i fare for å utvikle sykelig sorg, det han kalte melankoli – og som vi kaller depresjon.
Mariana forsto det. Hun visste at hun burde gi avkall på Sebastian, men hun klarte det ikke, for hun elsket ham fremdeles. Hun elsket ham selv om han var borte for alltid, bak dødens slør – «bak et slør, bak et slør» – hvor var det fra? Sikkert Tennyson.
Bak et slør.
Det var sånn det føltes. Etter at Sebastian døde, så ikke Mariana verden i farger lenger. Livet var dempet og grått og fjernt, bak et slør – bak en dis av sorg.
Hun ville gjemme seg for verden, bråket og smerten, og søke tilflukt her, i arbeidet, i det lille gule huset.
Og der ville hun fortsatt ha vært om ikke Zoe hadde ringt fra Cambridge den oktoberkvelden.
Telefonen fra Zoe etter møtet i mandagsgruppen – det var sånn det begynte.
Det var sånn marerittet begynte.
