Underleppen hennes skjelver litt. «Og så får han en sånn fotlenke, ikke sant? Sånn at de vet hvor han er til enhver tid.»
Jeg rister på hodet. «Fotlenkene er ikke så avanserte. Ikke ennå. De er knyttet til forbryterens bostedsadresse. Hvis han beveger seg utenfor en viss radius, blir det sendt et varsel til overvåkningssentralen.»
«Og hvis han kommer i nærheten av huset deres, blir han, som Gerry sa, halt tilbake til fengsel før han får sukk for seg. Ikke sant?»
Jeg trekker pusten dypt. «Det stemmer.»
«Så hvorfor skulle han gjøre noe så dumt?» Hun vil at jeg skal si meg enig med henne, at jeg skal avfeie frykten hennes. «Han er ikke dum – han har altfor mye å tape.»
«Det stemmer.»
Hun sukker. «Beklager. Du synes sikkert at jeg overreagerer. Men jeg kan ikke la være å tenke på de truslene han kom med i rettssalen –»
Hun har ingen anelse om hvor vanskelig det er for meg å gi henne den bekreftelsen hun trenger. Men jeg gjør et forsøk. «Han lettet bare på trykket, Nell. Det skjer hele tiden. Og jeg synes ikke at du overreagerer. De pårørende er alltid urolige når forbrytere kommer ut av fengsel. De andre ofrene går gjennom akkurat det samme.»
«Men Alex har deg, i det minste,» sier hun og smiler usik¬kert. «En privat livvakt.»
Jeg tør ikke å svare på det, men det trenger jeg heldigvis ikke. Hun stryker meg forsiktig på armen og tar en stabel med tallerkener. «Vi får komme i gang. De lurer sikkert på hva vi holder på med her inne.»
Da jeg går ut i spisestuen igjen, lurer jeg på hva hun ville ha sagt hvis hun fikk vite sannheten.
Hun har rett i at Gavin Parrie ikke er dum, og at han har mye å tape. Men han har en grunn. En grunn som kanskje – muligens – kan få ham til å sette alt på spill.
Hevn.
Han lettet ikke bare på trykket den dagen i retten.
Han var skyldig. Det vet han, og det vet jeg. Men det er noe annet som vi begge vet.
Gavin Parrie ble dømt på grunnlag av en løgn.
Til toppen