Mesteren er tilbake

Spionmesteren John le Carré er 88 år, men er kun helt tilfreds når han kan sette seg ned og skrive ut sine klassiske spionromaner.

Det er snart 60 år siden den tidligere etterretningsagenten David Cromwell begynte å skrive romaner under navnet John lé Carre. Etter gjennombruddet med Spionen som kom inn fra kulden, har han levert klassiker etter klassiker i spionsjangeren, og flere av dem – for eksempel Muldvarpen og Den evige gartner – har blitt gjort til suksessrike filmer. Nå er John le Carré 88 år, og skriver fremdeles tette, dialogdrevne spionhistorier bedre enn alle andre. I En fri agent treffer vi Nat, en 47 år gammel spion som er kommet hjem fra utenlandstjeneste og oppdager at karrieren virker ferdig.

Folk liker spionhistorier

Som alltid i John le Carrés bøker er handlingen like mye fargerike beskrivelser av internasjonale intriger som le Carrés kritikk av dagens politiske situasjon. Forfatteren har laget en egen sjanger av å få intense samtaler mellom mennesker til å bli like eksplosive som de drøyeste actionsekvenser, og selv om han for alltid vil bli regnet som en mester i spionsjangeren, mener han selv han bruker etterretning som en arena for å fortelle større historier. I et intervju bekrefter han dette.
– Jeg skriver ikke om de hemmelige tjenestene. Jeg skriver om England og Storbritannia nå, og problemene i Europa. For meg har etterretningserfaringen min blitt et fartøy, en scene, et teater som jeg bruker til å uttrykke andre ting. Historiene er medrivende, for folk liker spionhistorier og jeg liker å skrive spionhistorier. Men slik Storbritannia er for øyeblikket, dersom jeg hadde vært i marinen i stedet for de hemmelige tjenestene og jeg skrev marinehistorier, da hadde flåten min vært veldig nær på å synke.

Var lærer for eliten

Le Carré har alltid hatt en undertone av politiske kommentarer i bøkene sine, og forteller til New York Times at han legger skylden for dagens vanskelige situasjon i Storbritannia – med Brexit og politisk splittelse – på landets ledere. Le Carré var selv lærer på det prestisjetunge elitecolleget Eton, hvor blant annet Englands statsminister Boris Johnson fikk sin utdanning som tenåring.
– Jeg har vært lærer for et par dusin Boris Johnson-er. Eton gjør noe helt ekstraordinært: Skolen lærer deg ikke å styre. Den lærer deg å vinne, det er det det handler om, forteller le Carré

88-åringen skriver om moderne utfordringer – Brexit, oligarker, uthuling av amerikanske institusjoner – men blir neppe en forkjemper for moderne teknologi med det første. Bøkene hans er som alltid bygget rundt dialog mellom mennesker, hva de kan inneholde og konsekvensene av at de blir overvåket. Dette gjør ham skeptisk til hvor mye makt som ligger i teknologi, forteller han.
– Jeg er litt av en huleboer. Til og med det å operere min egen iPhone, og kjøpe ditt og datt og plutselig finne ut at alle mine preferanser og smaker har blitt observert og jaktet på, det finner jeg skremmende. Hvordan kontrollerer vi det? Hvordan begrenser vi det? Jeg vet virkelig ikke. En ting er sikkert – at makten er sannsynligvis investert i Silicon Valley, ikke i noen myndigheter. Du kan gjerne si at det er en sak som ikke handler om myndigheter, og at vi må ta grep på det. Men det trengs en lang mer sofistikert hjerne enn min for å finne ut hvordan.

Stresset når han ikke skriver

John le Carrés engasjement er altså ikke blitt svakere med årene, og det er heller ikke gleden over å skrive. Han skriver fremdeles romanene sine for hånd, før kona Jane Cornwell – som også er advokat og hans konsulent på alt juridisk i bøkene – taster inn ord for ord. Le Carré ville ikke hatt det på noen andre måter.
– Jeg har ingen fritidsaktiviteter. Jeg er stresset når jeg ikke skriver, og fullstendig tilfreds når jeg gjør det. Jeg har også, enn så lenge, ikke lagt merke til at skrivetalentet mitt har avtatt. Jeg er også stimulert og opprørt over retningen landet mitt har tatt.

Dette engasjementet lyser gjennom hver side av En fri agent, og selv om John le Carré er 88 år, fremstår han som den mest engasjerte, beleste forfatteren thrillerverden har i 2020.

Av Asbjørn Slettemark

Til toppen

Møtet var ikke arrangert. Ikke av meg, ikke av Ed, ikke av noen av de skjulte hendene som formodentlig trakk i trådene når det gjaldt ham. Ingen hadde plukket meg ut, ingen hadde bedt Ed ta kontakt. Ingen observerte oss, hverken i smug eller aggressivt åpenlyst. Han søkte opp meg. Han ga meg en sportslig utfordring. Jeg tok imot den. Vi spilte. Ingen forhåndsplanlegging, ingen konspirasjon, ingen fordekte avtaler. Det finnes hendelser i mitt liv – sant nok bare noen få, nå for tiden – som bare kan tolkes på én måte. Vårt møte er en slik hendelse. Utallige ganger ba de meg fortelle om det – min beskrivelse endret seg ikke en tøddel.

Det er en lørdag kveld i Athleticus Club i Battersea, der jeg er honorær sekretær – en stort sett meningsløs tittel – og jeg sitter i en polstret fluktstol ved det innendørs svømmebassenget. Klubblokalet er et ombygd bryggeri, stort og romslig, høyt under taket, med bassenget i den ene enden og en bar i den andre. Mellom de to er en gang som fører til en adskilt avdeling med garderober og dusjrom.

Jeg sitter med ansiktet mot bassenget, i vinkel mot baren. Bakenfor baren ligger inngangen til klubblokalet, så kommer vestibylen, deretter døren ut til gaten. Slik jeg sitter, kan jeg derfor ikke se hvem som kommer inn i lokalet, eller hvem som henger rundt i vestibylen og leser oppslag, bestiller baner eller skriver opp navnene sine på klubbens turneringslister. Det er travelt i baren. Unge jenter og beundrerne deres drikker og prater.

Jeg har på meg badmintonantrekket: shorts, genser og nyinnkjøpte, ankelvennlige joggesko. Jeg kjøpte dem for å bekjempe en irriterende liten verking i venstre ankel, som jeg pådro meg på en skogstur i Estland for en måned siden. Etter lange, sammenhengende utstasjoneringer nyter jeg en velfortjent ferie i hjemlandet. Over yrkeslivet mitt henger en tung, truende sky som jeg gjør mitt beste for ikke å ense. På mandag regner jeg med å få beskjed om at arbeidsgiveren min ikke har bruk for meg lenger. Greit nok, sier jeg til meg selv. Jeg blir syvogførti, jeg har hatt det fint så lenge det varte, jeg har alltid visst at slik var avtalen, så ikke syt.

Til toppen