Fra Kjære Debbie av Freida McFadden:
Kjære Debbie
Du sier alltid i den fantastiske spalten din at frokosten er dagens viktigste måltid, og det tror jeg også. Men tror du familien min går med på å sette seg ned og spise frokost?
Aldri i verden. Hver morgen er det det samme sirkuset. Ungene mine leter etter sko de har forlagt, eller lekser som er blitt borte i løpet av natten, og mannen min finner ikke nøklene eller lesebrillene sine. Ingen er villige til å bruke fem minutter på å sette seg ned ved kjøkkenbordet for å nyte den nydelige frokosten som jeg har brukt det siste kvarteret på å lage.
Jeg har prøvd alt! Raske måltider, alternativer de kan spise på veien, bestikkelser (ikke spør engang!), men uansett hva jeg gjør, forlater familien min alltid huset med tomme mager.
Hvordan i all verden skal jeg greie å få familien min til å ofre et par minutter på å spise en sunn og næringsrik frokost før de stormer ut av døren uten så mye som et farvel?
Hjelp meg, Debbie!
Sulten i Hingham
Kjære Sulten i Hingham
Du har rett i at frokost er dagens viktigste måltid. Frokosten sørger for at du har mye energi og er årvåken, og hvis du ikke spiser en skikkelig frokost, kan du føle deg treig hele dagen. En sunn og næringsrik frokost kan øke barn og unges konsentrasjon og innsats på skolen.
Hvis familien din ikke er interessert i å spise frokost, kan du prøve å finne ut hva slags mat som kan friste dem til å ofre det ekstra kvarteret om morgenen. Noen foretrekker en bolle med frokostblanding, noen vil ha pannekaker, og andre vil ha en solid frokost med egg, bacon og helkornbrød. Finn ut hva familien din liker best, og lag det som de ønsker seg.
Og hvis det ikke funker, anbefaler jeg at du installerer en hengelås på ytterdøren og en på bakdøren i huset ditt. Det første du må gjøre om morgenen, er å låse begge dørene på innsiden og putte nøkkelen i lommen din. Sørg for at alle forstår at ingen får forlate huset før de har inntatt en næringsrik frokost. Hvis de fremdeles nøler, kan du ganske enkelt true dem med å svelge nøkkelen hvis de ikke setter seg ned og spiser. Det kommer nok til å gjøre susen.
Jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at du snart kommer til å nyte fantastiske, daglige frokoster med familien din.
Debbie
---
Fra Tretten av Steve Cavanagh:
Da oppgaven var fullført, la Kane alle brevene tilbake i sekken, og knøt igjen alle sekkene med nye lynlåsstropper som han hadde tatt med seg. Stroppene var ikke så vanskelige å få tak i, og de var av det samme merket som tinghuset og postkontoret brukte.
Med tid til overs satte Kane seg på gulvet med sprikende ben og kikket på bildene av konvoluttene på kameraskjermen. Et sted blant dem kom han til å finne den perfekte personen. Han visste det. Han kunne føle det. Opphisselsen fikk hjertet til å banke. Det var lik et elektrisk støt som steg opp fra føttene og pløyde tvers gjennom brystet.
Etter den evinnelige stoppingen og kjøringen i Manhattantrafikken tok det noen øyeblikk før det gikk opp for Kane at bilen faktisk hadde parkert. Han gjemte kameraet. Bakdørene gikk opp. Kane klemte armen med den falske skaden. Elton lente seg inn i bilen og tilbød en hånd. Kane holdt den ene armen inntil seg, strakte fram den andre hånden og grep Eltons utstrakte arm. Kane kom seg opp. Det ville ha vært så lett, så kjapt. Det eneste han trengte å gjøre, var å plante føttene i bakken og trekke. Litt mer kraft, og vakten ville bli dratt inn i bilen. Tapetkniven ville gå inn i Eltons nakke i en eneste glidende bevegelse og så følge kjeven ned til halspulsåren.
Elton hjalp Kane ut av bilen som om han var laget av glass, og ledsaget ham inn på helsesenteret.
Myntslagningen hadde vist mynt: Elton skulle ikke røres. Kane takket redningsmannen og så ham dra. Etter noen minutter forlot Kane senteret og gikk ut på gaten for å sjekke at bilen ikke hadde hastet tilbake for å være sikker på at det gikk bra med ham.
Den var ikke å se noe sted.
Langt senere samme kveld forlot Elton, kledd i løpeantrekk, den delikatesseforretningen han likte best, med en halvspist varm Ruben ostesandwich under den ene armen og en brun papirpose med kolonialvarer under den andre. En høy, glattbarbert, velkledd mann stod plutselig rett foran Elton og sperret veien for ham, og tvang ham til å stoppe opp i mørket, under et ødelagt gatelys.
Joshua Kane nøt den friske kvelden, følelsen av en god dress og en ren hals.
«Jeg slo mynt og krone igjen,» sa han.
Kane skjøt Elton i ansiktet, gikk raskt inn i et mørkt smug og forsvant. En slik kjapp, enkel henrettelse gav ikke Kane noen glede. Ideelt sett skulle han gjerne ha hatt noen dager sammen med Elton, men det hadde han ikke tid til.
Han hadde mye å gjøre.
Til toppen
