"En sommerdag mange år tidligere hadde han nesten slått pannen hennes mot dashbordet. De hadde sittet fast i en bilkø rett utenfor Toulouse, dirrende varmt, de hadde sveivet ned alle vinduene, hun satt med rattet i den ene hånden, sigaretten i den andre. Hun hadde vært amper, utålmodig, selv mente han å ha tid nok; dessuten var det dette med at adrenalin ikke ville bringe dem raskere til hotellet uansett. Så for å roe henne ned uten ord – det ante ham at alle ord ville kunne bli farlige akkurat nå, la han venstre arm over skulderen hennes og lot fingrene løpe opp nakken, helt til bakhodet hennes hvilte i hånden hans som en stor varm stein. Hun hadde smilt. Hun kjente ham godt nok til å vite at han kjente henne." Novellen er hentet fra Ingvar Ambjørnsens novellesamling "Sorte mor", som utkom i 1994. Novellene handler om menneskets ensomhet, om den avgrunnen vi alle bærer i oss. I et korthugget språk, der alt vesentlig er ryddet til side, fremstår portretter og indre landskaper som noe både gjenkjennelig og urovekkende.