Hvordan kunne en knapt lese- og skrivekyndig bonde fra Sibir bestemme verdens skjebne? Det hersker liten tvil om at den såkalte «gale munken» Rasputin forhekset tsar Nikolaj II og hans hustru, Aleksandra. Likevel skjuler det merkelige og skandaløse forholdet deres en gåte – en gåte som kaster et fascinerende lys over den omstridte «store menn»-teorien i historien.

Rasputin var en hengiven monarkist, ikke en revolusjonær. Han hadde ingen offisiell posisjon, ingen styrker under sin kommando. Likevel bidro han mer til Romanov-dynastiets fall enn noen annen enkeltperson. Tsarens offiserskorps ble så demoralisert av rykter om korrupsjon – for ikke å snakke om sladderen om hans utsvevelser med keiserinnen, og til og med hennes døtre – at da februarrevolusjonen brøt ut, ble ikke et eneste sverd løftet til forsvar for regimet.

Akkurat som Rasputin la familien Romanov under sin trolldom, har legenden om ham trollbundet historikerne. Mer enn hundre år senere klarer vi fortsatt ikke fullt ut å forstå sammenbruddet til verdens mektigste enevelde. Var det noe sant i de ville historiene som styrtet imperiet? Eller var hans egentlige ettermæle en urovekkende lærepenge fortellingen og mytens makt til å forme historien?